Uroen satt på nytt i kropp og sjel etter siste besøk hos junior.
Det skurret for oss, selv om han så godt ut.
Han hadde virket for urolig, og vi følte vi ikke hadde fått noen respons hos ledelsen på institusjonen om samhandling etc.

Telefonrunder startet da vi kom hjem - på nytt – enda en ny runde var i gang.
Vi ønsket ansvarsgruppe-møte for å fange opp det vi mente ville komme.
Ikke hadde han hybel i Trondheim, og ikke var det tenkt noe ettervern når han skrev seg ut uansett når det måtte bli.
Snakk for døve ører atter en gang. Han var jo i institusjon, han var voksen, nå måtte vi senke skuldrene og tenke positivt. . . . . . Vi måtte da skjønne at de tok ansvar i institusjonen han var . . . Veeel, vi kjente vår sønn. Det gjorde ikke de på samme vis.
Vi minte om at vår siste flytting etter han dro til behandling ble til en 2-romsleilighet med kun 50 kvm, noe vi hadde gjort mest for å vise at nå skulle ikke vi ta ansvar for bolig til junior lengre. Men ingenting hjalp.

Vi gikk inn i en periode der vi følte denne grusomme avmaktsfølelsen igjen.
Vi ble ikke hørt. Hva hjalp det oss om han var voksen, hva hjalp det ham at han var voksen hvis han ikke hadde noen som fanget ham opp før han gjorde noe så dumt som å skrive seg ut uten at noe i det hele tatt var klargjort på utsida?
Det eneste positive han hadde gjort i tillegg til å bli rusfri var å trene og sole seg. Han så svært godt ut, og han hadde en nykter kjæreste. Det var likevel ikke mye å vise til for fremtida om ingen planer ble gjort videre for fremtida etter de tøffe årene han hadde bak seg.
Vi visste at vi måtte få til et ansvarsgruppemøte raskest mulig for å prøve å spikre på plass noen tiltak og få faste rammer for hva som skulle skje videre, men hvordan makt hadde vel vi til å tvinge gjennom det.
Foreldre har ikke myndighet til å innkalle noen til et slikt møte. Dessverre!!!
Det ble oftere og oftere vi hørte om andre som hadde sprekker på perm i fremover nå, og da han selv fortalte han hadde sprukket på en perm mens han var med en kompis på hjemme-besøk i en annen by, så kom det ikke som en bombe.
Vi visste jo også at det ikke var uvanlig, men noen god nyhet var det absolutt ikke.
Nå nevnte han for første gang i tillegg at  han selv også hadde begynt å bole.
(Bruke anabole steroider). Sukk . .Vi kom med de vante formaningene uten å nå inn. Han var så opptatt av å trene, han ville se resultat raskt.
Han har fra naturens side en ok kropp egentlig, og vi mente derfor at han ikke hadde noen grunn i det hele tatt for dette.
Men – som han sa – nesten alle gjør det. Det var god nok grunn for ham, ikke oss. Pga det manglende samarbeidet vi merket med ledelsen der meldte vi ikke fra da vi var redd det ville slå tilbake. Junior mente også de visste at mange drev med dette. Samarbeidet gikk bra i starten før vi begynte å stille noen kritiske spørsmål og kreve samhandling i ansvarsgruppe, og ikke minst å se fremdrift i forhold til

videre planer som burde legges.                                                  

Sommeren kom, og vi håpet det beste samtidig som vi så godt visste at sommeren er tida de er mest rastløse. Narkomane blir ofte som tigre i bur når sommeren setter inn. Miljøet blir så synlig og fristende, og selvsagt de er jo i likhet med andre ungdommer og slik at det kribler i kroppen av forventning og lyst til å leve fullt ut som vår og sommer alltid fører med seg.
Vi begynte likevel å glede oss litt til vår utenlandsferie som skulle være på sensommeren. Den var bestilt på vinteren allerede, i vår mest optimistiske fase.
Vi terpet rett som det var om hans boling når vi snakket med ham, og han sa hver gang at det ikke var noe problem. Han hadde full kontroll – det var noe kjent med dette. Jeg hadde nå lest masse om emnet og visste hvor farlig det var, ikke minst for narkomane.

Vi besøkte junior igjen på nytt denne sommeren før vi kom så langt som ferie. Han ville møte oss i sentrum, absolutt ikke på institusjonen.
Det skurret. Han så fortsatt godt ut, men virket litt mer ustabil psykisk. Rastløs, litt mer irritabel, og deprimert på samme tid. Vi skjønte fort at noe var galt. Langt om lenge i praten kom det han grudde for. Han hadde skrevet seg ut 2 1/2 uke før fra institusjonen og bodde nå sammen kjæresten hjemme hos hennes foreldre. Skrekk og gru. . . Snakk om at verden raste. Skuffelsen over å være lurt fra institusjonen, det at han ikke hadde varslet oss i forkant, den totale mangelen på kommunikasjon.
Det føltes ødeleggende etter alle årene. Det å vite at også ruskonsulenten visste om det og ikke hadde sagt fra, det var som et levende mareritt. Han kunne vært død mange ganger om han hadde sprukket allerede, og vi var ikke verd å få vite at han var ut på egen hånd en gang. Selv hadde han grudd sånn pga dårlig samvittighet, at han hadde ikke klart å fortelle det i telefonen.
Ansvarsgruppe ja – hvilken gruppe, hvilken måte var dette å behandle en samarbeidspartner på som det var gjort mot oss nå igjen?
De partnerne som hele tida fikk ordne opp i alt rotet som ble når noe skar seg. Vi foreldre . . . . Bittert. Sårt.

Han ga også nå inntrykk av at han var litt lei kjæresten som virket eiesyk og klengete som han sa. Han ble sliten av å være i et så tett forhold.
Vi lurte på om det var smart å fortsette forholdet da, men som han sa og hadde rett i – det måtte de finne utav selv. Vi var nok mest bekymret for henne uansett. Ikke forsto vi foreldrene som lot dette skje heller uten en gang å konferere med oss først. De hadde ei yngre datter i tillegg, og vi mente det var svært uheldig hele greia.

Det var med tungt hjerte vi dro hjem. Like etter forsto vi at han hadde sprukket – det tok litt tid før han innrømte det, men vi vet det som regel alltid selvom vi noen ganger prøver å la tvilen komme dem til gode.
En kompis av junior ble sammen med kjærestens søster som var veldig ung, og vi reagerte med vantro da også han fikk flytte hjem der. Utpå sommeren ringte en sint far og sa vi fikk ta hjem sønnen vår – det holdt på å rase utfor med dem begge.
Jeg var fortvilt, sa at jeg forsto situasjonen, men også at vi ikke hadde noen mulighet å ta ham hjem. Da nevnte jeg lett at vi kanskje burde hatt en prat lenge før det kom til dette.
Det gikk seg til igjen, men det ble stadig nye rus-relaterte saker i miljøet de nå kom inn i.
Heldigvis – kjæresten begynte aldri ruse seg. Hun trodde derimot hun ville få ham utav det om de fikk barn. Sukk . . . . . Heldigvis – han nektet.

Vi reiste på vår 2-ukers ferie til Rhodos med bange anelser.

Det var mange år siden vi hadde orket å reise bort slik hverdagen hadde vært. Våre bange anelser slo til. Det gikk ikke mange dagene før vi fikk telefon om at junior var på sykehus. Overdose.
I tillegg til den jernkloa som satte seg i magen og et hjerte som slo som berserk i kroppen så fikk jeg en rar reaksjon da mannen min sa vi måtte komme oss hjem. Jeg nektet. Det så ut til å gå bra med ham – om det ikke gjorde det så rakk vi kanskje ikke hjem tidsnok uansett. Om det gikk bra så ville han trolig rett ut og ruse seg igjen. Vi ble til slutt enige om å bli der, og vår eldste sønn lovte for første gang  å ta seg av alt han bare kunne der, og ville vi skulle prøve bli i ro. Det var en utrolig god følelse der og da. At en annen tok ansvar.

Han berget denne gangen også. Han skrev seg raskt ut av sykehuset, og telefonene ble lange og mange. Kjæresten gjorde det i tillegg slutt nå, og han sto uten boplass der.
Han ville faktisk ikke dra tilbake til Trondheim, da han allerede hadde registrert seg der i folkeregisteret, han hadde kontaktet rusenheten for å søke LAR, og han hadde en ok lege.
Men bolig – det var verre. Kommunen der nektet å hjelpe ham. Telefonene ble mange, da de ville tvangssende ham til Trondheim. De nektet på alle vis å hjelpe ham. Da vi ringte og prøvde påvirke situasjonen ved å si om samlivsbrudd, overdose og at han hadde et opplegg der som var startet med LAR så ble jeg møtt med en voldsom arroganse som førte av meg ut i krampegråt. Ingen forståelse i det hele tatt. Likeså når vår sønn prøvde å nå gjennom. For første gang fikk han selv se fra innsida det vi kjempet mot.
Makt-arrogansen i offentlig etat og et utrolig tungrodd system som ikke var samordnet i det hele tatt, og familien er de som skal trø til. De fikk utav ham at han hadde ei venninne i Oslo han kunne være noen dager hos, og kostet transport dit for ham. Det gjorde ikke saken bedre for vår del å vite at han nå var der hvor tilgangen var mye større enn hjem. 3 dager var han der, også kunne han ikke være lengre (venninnen bodde hjemme hos mor). Tilbake til utgangspunktet blandet nå institusjonen seg utrolig nok inn, ikke for å hjelpe ham men for å styrke kommunens sak om at han måtte tilbake til hjemkommunen. Rått parti. Det endte med at han kom hjem samtidig som oss. Vi hadde brukt mange tusen kr bare på telefoner, og var totalt utslitt etter 2 ukers ferie. Riktignok hadde vi fått litt sol, og litt hygge i små stunder, men ferien var ikke planlagt helt slik nei.

Nå gikk vi inn i en ny tung periode der hjelpeapparatet skulle vise seg å bli mer motstander enn til hjelp. En svært tøff opplevelse som jevnt over skulle bli langvarig dessverre. Før hadde vi savnet hjelp og avlastning, nå følte vi at ting ble gjort vanskelige i tillegg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

  Ser ham så levende for meg den ustø den tandre

Utsatt for sinne og avsky fra andre

Fortvilt i sin søken for skjerming han trenger

For lindring i sjel og en kropp der det sprenger

Det river det sitrer det strammer det vrenger

Han svetter han fryser han griner han banner

Omsider en oppgang der han ser sitt snitt

Fingre som skjelver men så, nå om litt

Han fyrer opp utstyr og mekker sin dose 

Setter sitt skudd og kjenner sin kropp lar seg roe

I mørket i skitten han sitter der ensom

Hva om noen sa kom -  bare kom

Hva om han kunne en plass ha å gå

Så han slapp der i ensomhet ute å stå

Et sprøyterom åpent hver dag og hver kveld

Så kanskje var livet bittelitt ok allikevel

Der kunne han trygt sitt skudd få sette

Uten for politi kanskje må stå til rette

Alt han ønsker er ro i den stakkars kroppen

Det er langt fra de ønsker de har de på toppen

Ikke store ønsker fra en på samfunnets bunn

Men ordene - høres ei ofte fra hans egen munn?

Hans ønsker derfor fra mange nå kommer

Som ønsker de oppleve vil også neste sommer

Med respekt fra andre de øker sitt verd

Kanskje går det da bedre på den videre ferd

Liv står fortsatt for fall i en krig der ofrene er usigelig mange

I krigen der alle er rusens ubarmhjertige fange

En sterk appell til alle motstandere av sprøyterom. Tenk på forskjellene hva det betyr for den narkomane å ha et sted å gå der det er rent, trygt og tilgjengelig.
Tenk på hva det betyr for pårørende av tunge, spesielt bostedløse narkomane det å vite at det er en plass der de er trygge når de setter skuddet som faktisk er det som holder dem friske, uansett hvor trist det er å vite at heroinet er det som er deres medisin.
Tenk hva det kan bety for samfunnet rundt dem  – ikke minst i Oslo det å få en by uten narkomane som setter sine skudd i full offentlighet.

Sprøyterom kombinert med helse-tilbud vil være en vinn-vinn-situasjon for alle parter slik jeg som mor av en narkoman sønn ser det.
Ingen av oss verken vi foreldre eller vår sønn bor i Oslo, vår sønn er heller ikke i den bostedsløse gruppa. Men – han kunne vært det – han kan komme dit – en gang.
Vi ønsker sprøyterom i alle store byer i Norge for å få en mye mer verdig hverdag for de narkomane. Vi ønsker sprøyterommet skal være en plass der deres rusbruk vil bli registrert så de har dokumentasjon den dagen de ønsker å komme seg ut av dette helvetet. Vi ønsker at det skal være kyndige folk slik det er nå som kan veilede og være tilgjengelige for å formidle muligheter. Hvorfor legge ned noe som fungerer?

Nesten hvem som helst kan egentlig komme i denne situasjonen.
Tilfeldighetenes spill rår av og til i livet til folk en minst skulle vente det hos.
Hvem vet? Klarer du å tenke deg selv eller din kjære i en slik situasjon?
Vandrende, desperat etter en trygg, rolig plass å få være i ro lenge nok til å sette et skudd for å slippe å bli dødssyk?
Syke mennesker som får lindret sine smerter med narkotika. Mennesker med pasientrettigheter som oftest kun eksisterer på papiret.
Medisin som hjelper – det må de skaffe illegalt fra et svart og kynisk marked.
Trist – bare trist.
Nei ikke du, kanskje ikke dine barn . . . Men det skjer. Mange – skremmende mange.

Her er som deler mitt syn angående sprøyterommet.

http://www.vgb.no/32747/perma/368714

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Junior hadde flere permisjoner på nyåret. Men nå ble permisjonene tatt i nærmiljøet. Enten hjemme til kjæresten eller på hytta deres. Romantikken blomstret. Vi syntes nok det var vel ofte perm, men hadde liten mulighet til å påvirke dette som alt annet. Og – når han hadde kjæreste så var det vel normalt det han ønsket, men. . . .

Etter hvert fikk vi inntrykk av at stemmen hans endret seg litt når han snakket om kjæresten. Vi skjønte også at han drakk  litt alkohol når han hadde perm og de to var sammen på hytta, eller hjem til henne. Dessverre – vi kunne ikke melde fra om det. Vi hadde ingen påvirkningskraft på noe, om vi sa fra så visste vi det kunne bli restriksjoner som kunne føre til at han skrev seg ut. Hva ville han og vi profitere på det? Konsekevensene kunne bli for store. Vi hadde dessverre ikke tillit eller gode erfaringer med åpenhet som vi viste i starten av hans "ruskarriere".
Han begynte å trene, og virket som han begynte å bli mer sosial.
I tillegg begynte han på et sinne-mestringskurs, noe vi var glade for. Men – kursene var i Oslo. Det var vi ikke glade for. 

Første gang han skulle til Oslo på kurs alene var jeg desperat av angst i forveien. Flere måneder var gått, han var rusfri, og nå skulle han til Oslo – passere Plata for å komme dit han gikk i terapi. Jeg skulle gitt mye for å vite at han ikke var alene. Nettene før var mer søvnløs enn noen gang. Men så skjedde noe skremmende. Jeg fikk telefon fra junior midt på dagen, og jeg småpratet litt med ham og spurte hvor han var. Da han svarte at han var på toget på vei fra Oslo, da ble jeg kvalm. Hele dagen han var der hadde dette vært blåst bort fra mitt hode. Totalt fraværende. Jeg ble både skjelven og satt ut etter samtalen. Det var så fantastisk det at han hadde berget seg uten rus der – det hørte jeg på ham, men hva var galt med hodet mitt?
Dette ble en av mange ganger i ettertid da svært viktige saker ble glemt av meg. Om det var småting, det var forståelig, men saker av en slik art at jeg ikke fikk sove flere netter i forkant – det var nifst. Jobben var nå i mer i fare enn noen gang. Psykologen jeg gikk til sa at jeg stilte for store krav til meg selv, og sa noe om at flere pasienter der som hadde hatt slike enorme påkjenninger over mange år hadde blitt uføretrygdet og at jeg burde seriøst begynne på den prosessen før jeg ødela meg selv totalt. Det satte meg helt ut. Jeg var så glad i jobben min og satte ord som arbeidsmoral høyt i tillegg til det at det var viktig for meg å mestre på et plan. Men samtidig kjente jeg jo at livet mitt ikke var annet enn problemer. Selv jobben var jo nå et kjempeproblem når jeg ikke lenger husket det jeg skulle gjøre. Arkiv er noe en bør ha både hukommelse og konsentrasjon i orden for å håndtere. Det at vi hadde en stor omstillingsprosess foran oss som jeg skulle ha en del av gjorde det ikke bedre. Sukk . . . . .  .

Det dumpet plutselig en invitasjon i posten til oss.
Alle foreldre ble invitert til foreldre-treff sammen noen ansatte og ledere til seminar der vi skulle få info om måten det ble drevet på, og ikke minst få møte hverandre og knytte nettverk. Kjekt.
Seminaret ble holdt på et fjell-hotell i nærheten der junior bodde. 
Vi kom frem til et strålende vinterlandskap. Naturen og hotellet var som en drøm. Fra vinduet så vi snøen blinke som diamanter i solas stråler –  trærne dekt av snø – det var så stille at det så ut som et nydelig maleri fra vinduet. Et lekkert rom, og alt var bare som en drøm. Skikkelig romantisk – ikke ofte vi fikk kjenne på slike luksus-følelser. Slikt har lett for å bli glemt i masse motgang. 

De viste film, vi ble satt til gruppearbeid, fikk informasjon om drift av institusjonen, og syntes det hele var svært matnyttig. Det var fritt frem for å stille spørsmål.
Siste dag fikk vi evalueringsskjema, og fikk mulighet til å bringe frem nye ideer også der. Vi fikk i det hele tatt følelsen av å bli hørt, sett og bli tatt på alvor.
En god opplevelse. Bare det å gå til dekket bord og bli servert nydelig mat var luksus i en slik setting. Seminaret dekket mange behov på en gang. Ettertida viste dessverre at mye av det som ble sagt, diskutert og lovt ikke holdt mål, men . . . Skuffelser når det gjelder slkt – det ble dessverre gjengangeren. Tross alt – en god opplevelse vi har med oss derfra. Junior traff vi bare såvidt på avreisedagen.

Da vi begge kom på besøk neste gang, hadde vi med juniors kjøleskap på oppfordring. Vi møtte primær-kontakten hans, og hun virket ikke fornøyd. Han hadde spurt noen i ledelsen der i forkant, men ikke henne. Rommet hans var i en annen del av institusjonen, så han ville gjerne ha drikke og litt privat der da det hendte noe forsvant fra kjøkkenet selv om det var navnet.
Vi skjønte jo i grunnen det, og så ikke problemet. Det var jo hjemmet hans.
Men . . . . vi forsto på ham at hun mente alt han gjorde var galt. Uansett hva han gjorde bra så vanket det aldri et positivt ord. Vi trodde ham fordi vi så hvor dårlig hun taklet ham. Det virket faktisk som hun prøvde å provosere ham følte vi. Det likte vi dårlig, men vi klarte å ti stille.

Han så  veldig godt ut.  Brun og velstelt. En nydelig ung mann som både så bra ut og oppførte seg fint. Han tok oss med på treningssenteret så vi fikk se oss rundt. Mange veltrente kropper der. Han mumlet noe om at mange "bolet".
Dumme oss måtte ha det inn med teskje at det betydde å ta anabole steroider. Vi måtte på den vanlige shopping-runden, og fikk litt pes om ting han manglet. Proteinpulver måtte han ha – slik bygget han muskler. Hmm . . vi likte ikke helt det, men fant ut at det kunne vel ikke være galt i det når de solgte det på helse-kostbutikk. Vi møtte kjæresten og var på kafe sammen dem begge. Ei koselig helg alt i alt. Også nå følte vi at det var en koselig plass, og vi var imponert over de fleste brukerne der, selv om det var kommet mange veldig unge som var ganske hyper i den perioden. Junior var ikke fornøyd med det. Han ble sliten. Vi hadde koselige og dype samtaler med fler av brukerne også denne gangen. Samtaler vi husket i lang tid med enkelte. Mange imponerte oss voldsomt med sin innsikt.  

Vi etterlyste hvorfor det aldri var ansvarsgruppemøter til junior, men han sa det ikke var vanlig når noen var på rehab. Det ble for dyrt, og konsulentene hadde så masse å gjøre. 
Vi hadde litt kontakt med kommunen imellom på telefon om praktiske ting, og hadde også da nevnt om A.G-møter, men fått til svar at det ikke hastet. Vi likte ikke dette svaret. Det var viktig å samles og passe på at alt var som det skulle. Uten slike møter hadde vi kun juniors ord å forholde oss til. Han kunne da holde info tilbake som det kanskje var en fordel at vi visste om vi skulle ha sjanse til være med å avverge evt. sidebruk, utskriving i tide o.l.

Vi hadde litt å snakke om på hjemveien selv om besøket var hyggelig.
Blant annet at det virket som om junior mente han var ferdig med rusen nå, og klar for å ut derfra om ikke så altfor lenge. Det likte vi heller dårlig. Vi følte han manglet et anker som kunne holde ham stabil – det var ingen der til å gripe fatt i hver enkelt annet enn i akutt-situasjoner. Det hadde vi selv sett at flere var dyktige på når noen slet veldig.

Tida gikk, og våren nærmet seg. Vi hadde virkelig fått smakt på friheten til å styre livet selv denne gangen. Selvom det hadde vært små skjær i sjøen så hadde vi tatt opp igjen mer av det normale livet denne gangen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Telefonen kom. Selvfølgelig var jeg midt i byen med trafikk-styr og folk rundt meg. Men – jeg hadde grudd for telefonen fra mor til juniors kjæreste, så dette kunne jeg ikke utsette. 
Jeg fant en rolig krok å stå i og prøvde å komme til hektene for å gi et godt inntrykk.
Det føltes akkurat som jeg hadde noe å forsvare. Det at jeg var mor til en narkoman sønn. . . . Det var en hyggelig stemme jeg hørte, og jeg roet meg litt. Men – hva skulle jeg si?
Jeg lot henne føre samtalen, og skjønte hun ville ha bekreftet at junior skulle ha med kjæresten på besøk på landstedet vårt – at det ikke var hjem til ham hun skulle.

Men – så måtte jeg bare stupe uti det og si at de visste jo han var på institusjon for rusbehandling, så om hun hadde noe å spørre om så var det fritt frem.
Jeg holdt omtrent pusten mens jeg ventet på svaret. Men hun begynte å skryte av junior hvor kjekk han var etc. Nå ble jeg nesten vippet av pinnen.
Hadde jeg vært henne ville jeg vært redd for datteren min. Men hun skrøt av junior og var opptatt av om datteren skulle ha med seg noe spesielt når hun skulle på besøk. Jeg sa jo selvfølgelig ikke – hun var velkommen. Oppegående virket moren i måten hun pratet på ellers, så jeg visste nesten ikke hva jeg skulle tro.
Jeg ymtet litt innpå at junior nok hadde en tøff rus-bakgrunn, men at vi nå håpet på fremtida, og at alt det positive i ham nå ville få muligheter til å utvikle seg.
Da samtalen var over følte jeg meg nesten som en sviker. Jeg hadde hintet litt forsiktig om hans bakgrunn, mens hun bare var så positiv i situasjonen. Merkelig. Dette var ikke noe å grue for nei.

Juniors første besøk nærmet seg -  og kjæresten skulle bli med – vi hørte han var forelsket og lykkelig. Jeg styret så ille at det nok var for mye av det gode. De skulle være fra torsdag til søndag. Julemat ble laget klar så vi kunne få litt jule-feiring på forskudd. Varslet de som pleide å gi julegaver om de ønsket å sende med ham.

Vi var litt hektisk i bilen da vi skulle hente dem. Hvordan ville denne opplevelsen bli? Da de kom så vi med en gang at junior hadde drukket. Derfor ble det et litt anstrengt møte med kjæresten – heldigvis hadde ikke hun drukket. Ei søt jente var det, men ikke så pratsom. Helt tydelig utilpass og litt sjenert. Bedre ble det ikke da vi konfronterte ham med at alkohol ikke var med i avtalen. Jaja – det kunne vært verre. . . . Sjelden noe gikk etter planen for oss.

Ved middagen var junior tydelig fornøyd med alt vi hadde laget istand. Kjæresten pirket i maten så jeg ble litt fortvilt og spurte om hun kanskje ville ha noe annet, men hun sa hun ikke var sulten. Da fikk jeg et lynende blikk fra junior som sa meg at noe var feil. Nå ble jeg nervøs og fryktet hun allerede var gravid.
Snakk om å se spøkelser ved høylys dag. Sukk . . . Da jeg  fikk ham for meg selv fikk jeg høre at hun hadde spiseforstyrrelser. Jaha – jeg som var vant til mat og servering i alle sammenhenger ved besøk fikk nå streng beskjed om å ikke mase om mat. Ja det er jo så enkelt å legge av seg på kommando når en er vant til å dytte på folk mat. He, he. . . Men – jeg gjorde så godt jeg kunne.

Besøket gikk rimelig bra. Vi spilte litt spill på kveldene, ellers var turtelduene en del for seg selv på rommet. Lørdag dro vi på handletur, og jeg fikk kjæresten for meg selv for å handle julegave til junior som hun tipset meg om, mens far fikk ordre om at junior skulle tipse om julegave til kjæresten fra oss.
Det ble en litt dyrere tur enn vi tenkte, men . . . ellers hadde vi det veldig ok. Spiste middag ute sammen. Hadde det ganske muntert imellom, og vi følte oss nesten som en normal familie på handletur. Utrolig.
Siste kveld ble litt anstrengt da han skulle tilbake neste dag – noe han slett ikke gledet seg til. Han begynte å bli litt rastløs. Dårlig tegn, men han snakket ikke om å avslutte behandlingen iallefall.

Da han dro tilbake hadde vi litt blandete følelser. Det var trist å se dem dra tilbake nå som jula sto for døra, og vi var glade for at besøket hadde gått bra. Jenta så ut til å ha bein i nesa selv om hun var litt stille, så kanskje det var håp for dem. Situasjonen kunne absolutt vært verre var vi enige om. Vi begynte å få en smule håp.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Omsider – vi var på vei til å besøke junior. Jeg var så oppspilt på vei dit at det nesten kunne sammenlignes med å besøke en kjæreste.

Det tette forholdet vi hadde bygd opp på godt og vondt gjennom disse tøffe årene gjorde at det ble et utrolig tomrom da han dro. Det at vi ikke hadde vår lille hund lengre gjorde at alt var tomt og rart. Istedet for å bare kjenne på glede over at junior var i behandling så var noe forrykket i livet vårt. Ingen var der til å fange opp oss. I slike situasjoner hadde det vært kjekt å ha noen som kunne gripe inn og si "Hei, hvordan går det – skal jeg hjelpe dere å lære hvordan det normale livet er igjen"? En så sinnsyk verden som vi hadde levd i gjorde at vi ikke klarte overgangen helt. Surret rundt litt i svime på hjemmebane bare.

Men – nå skulle vi møte en rusfri junior – rusfri – jeg satt i bilen og kjente på ordet mens jeg boblet over til mannen min. Han var stillere enn meg til en forandring. Nesten litt tynget. . . . . Nei, vi var ikke helt på samme ståsted. Vi kom frem, junior tok imot oss med en klem, og jeg klemte vel litt for mye i forhold til de som sto ut og røkte tror jeg.
Junior ble en smule brydd. . . . . Han ble med oss og viste hvor vi skulle ligge. Så ble vi med inn i huset og fikk hilse på de ansatte på vakt. Mange av beboerne der kom og presenterte seg som noen skikkelige prakt-ungdommer. Den gjengen som vi møtte der, de imponerte oss. De aller fleste iallefall. Vi følte oss velkommen, selv om jeg nok følte det litt som vi var inntrengere i deres private sfære ettersom dette var deres hjem. Men, men . . . . koselige var de. Første kvelden ble litt nedtur for meg – egentlig mye nedtur.

Det startet med at vi ikke visste helt hvor vi skulle gjøre av oss i huset. Junior vimset hit og dit, ut og røyket, pratet med de andre, og var nesten litt uinteressert eller avvisende mot oss. Jeg fikk nesten en følelse av at vi kom ubeleilig. Men det benektet han da jeg spurte om vi kanskje heller skulle satse på ei natt der heller enn to. Neida – han syntes det var koselig vi var på besøk – sa han – men vi fant ikke helt tonen. Han hadde jo ikke omgåttes oss rusfri på lang tid. Enden på visa ble at vi brukte mye av tida på å sitte ved kjøkken-bordet til koselige samtaler med noen av de andre beboerne der, mens junior bare vimset og var utilpass.
Hjertet mitt gråt over at vi ikke var på bølgelengde. Det var akkurat som noe ikke stemte i det hele tatt. Ikke klarte jeg å få hjertet mitt til å skjønne det som hodet mitt sa. Det var for tidlig – han var ikke trygg nok der han var, eller trygg nok i rollen som rusfri, til å takle det å være naturlig sammen oss enda.
Samtidig kom sikkert mange minner om de siste hendelser i rusa tilstand som var temmelig tøffe. Det er ikke bestandig foreldren som klandrer dem for fortida som er problemet – ofte dømmer de seg selv hardt uansett hvor mye vi foreldre prøver å backe opp og si vi er stolte over dem eller glade i dem. . . . .

Den natta ble lang og rar – jeg lå og stirret i taket og følte meg trist – så fikk jeg dårlig samvittighet – junior var rusfri, og her lå jeg og syntes synd på meg selv fordi han ikke var strålende fornøyd og fantastisk imøtekommende mot oss. . . . . Men jeg slet med å overvinne følelsen av mislykkethet. 
Etter ei stund der jeg lå og vred meg i senga så ble jeg så utrolig lattermild. Plutselig så kom jeg på at her ligger vi to i et digert rom med ulåst dør blant sikkert mange som har dommer for både det ene og andre på seg pga rusen, og jeg følte meg likevel trygg.
Redde og usikre meg fra en svunnen tid som mobbeoffer, følte meg nå helt trygg på at dette var helt ok.
Så trivelige alle var, så kunne det ikke falt meg inn å være redd. Men – noen år tidligere ville jeg følt det som toppen av naivitet å kunne sovne i en slik situasjon, men det gjorde jeg. Ikke hadde vi lommebøker under hodeputa heller. He, he. . . .

Neste dag fikk vi se junior i sving på kjøkkenet, og solte oss i glansen da han fikk skryt av ansatte for å være dyktig - det visste vi han kunne være. Etter frokost fikk han perm for å være med i butikker og shoppe litt. Da ble han mer seg selv igjen og hadde ingen problem med å hinte om alt han manglet. Lommepenger var det smått med for de som røyket, så vi trådde til en del, selvom vi ikke sa ja til alt selvfølgelig.
Vi fikk høre at han trivdes forsåvidt, men at han allerede var litt sliten av høyt lydnivå, og at mange var så umodne. Han var ikke blant de aller yngste, og han hadde i grunnen aldri vært så støyende av seg eller så veldig sosial. Men – det funket noenlunde bra følte vi. Dagen ble grei, men tonen var litt anstrengt imellom. Tida ble litt lang for oss, og den boblende følelsen min var borte.

Det var veldig ok å se hvordan de levde sammen i dette bofellesskapet og hvor bra det så ut til å fungere på tross av stort alders-sprik, og på tross av at enkelte  sikkert hadde diagnoser i tillegg til rus-problem. Noe som førte til små scener med litt uskyldig men høylytt kjegling. Det skjer jo alltid der mange ungdommer er samlet, så jeg følte ikke det så spesielt. Vi tok likevel tidlig kveld på lørdag, og bestemte oss for å legge inn en ekstra tur videre dagen etter. Jeg var sykmeldt, og nå fant vi på å ta turen ned til Halden for å se TIK spille hockey neste dag. Junior var litt tam og rar da vi dro, og jeg kjente det slet i meg ved hvor utilpass han var – hvor mye han ville ønsket å være en liten gutt igjen, vise følelser og si han var glad i oss slik som vi gjorde til ham.  Men, men . . . . Avskjedsklemmer fikk vi iallefall.

Hmm . . litt sprøtt dette, var ikke akkurat noen liten tur, men da vi var underveis så kjente jeg hvor ok det var å gjøre noe impulsivt for første gang på mange år. Det å få en motvekt til besøket hos junior, og kvitte meg med den tunge og litt tomme følelsen føltes veldig ok.
På nytt boblet jeg litt inni meg – denne gangen over å gjøre noe litt sprøtt – kun i egen-interesse. Etter en lengre tur enn vi hadde trodd så kom vi frem. Nedtur til de grader. Hallen hadde ingen sitteplasser – kun ståtribuner. Jaja – kampen ble god – stemningen ble bra,  og TIK vant suverent. Vi dro fornøyde nordover igjen etter å ha fått en motvekt til besøket hos junior som ble litt blandet.

Tida gikk, junior fikk besøk av far og kameraten neste gang. De dro på hoceky-kamp , noe som junior syntes var veldig ok da mange der også brukte å følge med. Det besøket gikk veldig ok. Jeg var glad jeg klarte å ta litt avstand nå for å ikke kvele ham helt med kjærlighet som jeg følte mest behov for. Hans far hadde godt av dette å få en positiv opplevelse alene med ham så mye han hadde slitt i forhold til kjøring og masse rednings-aksjoner på hjemme-bane før behandlings-opplegget.

Jula nærmet seg og vi begynte å høre om en kjæreste fra nærområdet der.
Hmm. . spennende. Skummelt og spennende. . . .
Men hun var vel ung til å ha en narkoman kjæreste følte vi – såvidt 17 år. Hva syntes foreldrene om dette tro?
For junior virket det bra så langt – han boblet over og virket glad igjen for første gang på lenge. Snakk om vi var spent. Han ville ha med kjæresten hjem en tur før jul. Jul på forskudd – julen måtte feires der.

Skrekk og gru – jeg kjente halsen snøre seg sammen – hvordan ville foreldrene motta dette? Jeg varslet at det var koselig om de kom sammen på hans første perm, men jeg ville at moren skulle ringe meg først så jeg var sikker på at hun visste situasjonen. Nå grudde jeg til telefonen kom. . . . Hva ville jeg få spørsmål om, og hvordan skulle jeg greie å være så ærlig som mulig uten å ødelegge for ham?Noe sa meg at det kunne bli nye utfordringer foran oss.

Mer om det i neste del fra vår ferd med rusen som følgesvenn.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så mager og trist han sitter der

To piller på bordet - rører dem ikke

Hører en lyd – ser en kropp som skaker

Gråter du - kjære du, ikke gråt da

Går nær deg - ser deg knekke i tusen knas

Tusen knas mens jeg ser deg når verden raser

Setter meg inntil – stryker deg så ømt

Stryker ømt over hode og skuldre så smale så spede

Kjære du – ikke gråt – jeg er jo her

Jeg er her for deg du inderlig kjære

Pillene ligger der – klare til inntak

Hvorfor gråter du – pillene er jo der nå

En desperat klang i mine ord jeg hører selv så vel

Du fikk dine piller – men ordene sved

En bitter pille – i tillegg til det du trengte

Trengte for hvile til en utslitt kropp

Fred og hvile for kropp og sjel

Det er det du lengter til nå

Vent kjære du det skal da gå bra

Ikke gi opp nå som vi fattet håp

 Kjære du – jeg er her for deg – alltid her – for deg

Du hulker i avmakt ord vil frem 

Du sliter – det river i hvert et lem

En kropp som en blåknute tynn og så spe 

Du hulker jeg kjenner det trenger seg frem

Mine fingre de stryker på bein bare bein

En rygg så smal bare skinn og bein

Kjære du ikke gråt jeg er jo her

Vi klarer det sammen vi er her for deg

Han mente da ikke såre deg 

Kjære deg – det ble bare så

Årene gikk en gutt ble til mann

Men tida den bare gikk fra ham

Rusen tok fra ham den beste tida

Tida da han ble til en mann

Kjære deg - jeg holder ham hvisker og trøster

Slik som bare en mor så selvfølgelig kan

Jeg ønsker deg livet tilbake fra da du var barn

Kommer vi dit en gang – til en tryggere havn

Jeg  når inn til slutt henter klut og får lindret

De verste takene – tankene over for denne gang

Nå er det mekking til sprøyta er klar

Så får vi atter ei stund der gutten er moden kar

Men akk så snart atter en kamp 

Der klør igjen tar sine skarpe tak

Og tvinger en utpint kropp til neste runde

Kjære du vi er her for deg – for evig

Vi klarer det nok kjære du – ganske snart

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Junior skulle bort igjen – denne gangen kom han dit både han og vi ønsket.
Først skulle han starte opp på en institusjon i fjellet, deretter litt mer sentralt ved en by.

Han var redd, sliten og oppkavet over alt som var skjedd, men fast bestemt på å dra dit. Avrusingen gikk over all forventning. Fantastisk. Ruskonsulenten tok ham med på handle-runde før han dro. Lang liste over ting han trengte.
Livet der krevde en annen garderobe enn det livet i rus gjør.
Litt mer krav til kvalitet enn trendy merker som hittil hadde vært en soleklar nødvendighet for vår junior.
Kravstor og opptatt av utseendet – det hadde han alltid vært. Merkelig nok også gjennom nesten alle faser av hans rus-verden.

Ruskonsulenten kjørte ham - JIPPI – det var uvant kost. At noen gjorde noe aktivt på den måten til og med uten å være bedt om det, det var vel første gang (og kanskje den eneste) vi opplevde. Det var uvant – vi var jo vant til å ordne og organisere alt. Nå hadde vi fått beskjed om at nå – nå skulle vi senke skuldrene og ta vare på oss selv. Junior var i trygge hender, og nå tok det offentlige over ansvaret.
For en herlig følelse. Selvom det gnaget en smule i bakhodet om vi kunne stole på dette så var tanken forlokkende. Det virket så troverdig. Alt gjorde det akkurat da.
Nå prøvde vi å se fremover og finne igjen håp og tro på at dette – det skal gå bra. Det bare må gå bra.

Vår elskede lille hund var død – vi hadde ikke mye å trøste oss med akkurat nå.
Min mann ville kjøpe ny hund, jeg sa nei – nå hadde vi vært så bundet så lenge, at jeg ville vente ei stund. Nyte friheten uten å la oss binde av kjærligheten til en hund som gjorde oss fastlåst igjen.

Vår eldste sønn hadde fylt sitt liv med annet enn oss – forståelig nok.
Det livet vi hadde levd på tå hev så lenge pga broren hadde ikke gitt ham mye valg. 
Vi hadde lenge vært mer eller mindre opptatt av å holde hans bror i live, og det var en 24-timers jobb på det verste.
Voksne barn har jo også sine liv de skal leve, så kanskje var det heller ikke så uvanlig at han hadde sitt liv utenom hjemmet nå. Det er vel slik det skal være.
Han hadde i det minste et trygt og normalt liv. Ikke så verst bare det. Noe var på plass. Men vi var brått så ensomme og livet var så tomt og rart – nå som vi skulle være glade. . . .

Frihet ja – men til hva??? Vi hadde lagt om livet så mye at vi visste nesten ikke hva som var et normalt liv lengre. Vi hadde lenge nå satset på å ha avtaler med single venner så vi kunne gå på skift hjemme for å trygge evt. situasjoner som oppsto så brått ofte. Nå ble det vanskelig å finne tilbake til et normalt liv sammen.
Begge var vi nå så slitne, så redde, selvom vi håpet på en bra fremtid.
Vårt liv ble nå merkelig tomt. Fra å være fullt engasjert til alle døgnets tider med krisetelefoner på så mange vis og henting fra her og der, så hadde vi nå friheten.

Ishockey kom jeg plutselig på. Det hadde vi vært ivrige på mange år før, da barna var med – nå kunne vi gå på kamper. Det gjorde vi. Etter en vanskelig start der jeg maste livet av mannen min midt i kampene for å lære regler etc. mens han slet for å følge med, så ble jeg totalt hekta. Dette knyttet oss sakte men sikkert sammen igjen da vi fikk noe felles å glede oss til. Vi kjøpte sesong-kort med nummerert plass til og med. Noe begynte å bli normalt igjen. I tillegg fikk jeg en hobby å snakke om på jobb.
Jeg var blitt så totalt akterutseilt på alt som foregikk rundt meg i samfunnet utenom rus, og i verden ellers, at det ofte var tungt og pinlig å sitte i spiserommet i lunsjen. Nå blomstret jeg opp da flere der brukte å se kamper. Det gjorde meg utrolig godt.
Da jeg ble opptatt en gang det var kamp, dro min mann og en kompis og så hockey-kamp. Etter det ble kompisen med, og det ble aldri det samme mer.
Ikke fordi jeg ikke likte ham, slett ikke, men det ble ikke noen samhørighet med 3 stk. på kamp, kino eller slikt. Etter hvert sluttet jeg å bli med.
Ville ikke si at kompisen som var singel ikke skulle være med.
Jeg savner den tida enda, men tror ikke det kommer tilbake. Garantert ikke med TIK.

Men jeg slet uansett på jobb – mer og mer – pga alle sykmeldingene mine så ble det så vanskelig å ta opp de sosiale trådene. Min plass i gjengen var ikke den samme lengre. I tillegg så hadde jeg nå masse problemer med økende muskel-skjelettplager. Smertene varierte periodevis, borte i noen uker, og så klarte jeg nesten ikke å komme meg ut av senga. Hukommelsen og konsentrasjonen ville ikke bli slik det var før uansett hva jeg gjorde for å bedre det. Jeg handlet helsekost-preparater – gikk i tankefelt-terapi – gikk til fysioterapi – skiftet ut all amalgam i tennene – akupunktur – jeg vet nesten ikke den ting jeg ikke prøvde og nærmest ruinerte oss på i desperate forsøk på å bli meg selv igjen.
Jeg gikk til og fra jobb så ofte jeg klarte for å bedre helsa både fysisk og psykisk. Men – noe var galt. Jeg tok alle mulige blodprøver til alternative behandlere
(og betalte i dyre dommer), men følte aldri det jeg ble anbefalt svarte til det det kostet. Enest tankefelt-terapien – den hjalp meg til å komme over angsten for å snakke i forsamlinger. Jeg overkom det ikke totalt, men det var ikke en lammende redsel lengre slik jeg hadde hatt det siden de siste årene på barneskolen pga mobbing. Nå ble det mer en vanlig redsel slik mange opplever når de må ta ordet. Noe ble bedre, men det hjalp ikke mye på jobb-situasjonen. Med arkiv-jobb er det ikke det å snakke i forsamlinger en gjør mest. Men i rus-sammenheng betød det mye for meg å våge å ta ordet i store forsamlinger. Imellom iallefall.

Livet gikk ganske greit for junior. Det var ikke de store dramaene bortsett fra første tid i fjellet – det passet ikke vår sønn som var by-gutt på sin hals. Da han først fikk roe ned i institusjonen og begynte bli litt trygg der så var det ikke så verst hadde vi inntrykk av. Tida nærmet seg for at vi ville dra på besøk. Junior ville gjerne ha besøk, og hadde ei lang liste over ønsker – som vanlig. Men vi var glade for at han tenkte på annet enn rus. Nå gledet vi oss skikkelig til å besøke en sønn som vi nå hadde hørt rusfri på telefonen flere uker – en fantastisk situasjon.
Det å bare kunne glede seg uten noen forbehold. Det var lenge siden.
Kjærligheten til ham hadde vi bevart hele tida uansett hva som hadde skjedd – vi visste at det var rusen som endret ham – det var ikke vår sønns personlighet som hadde vist seg i de verste periodene.
Men det å glede seg til å møte ham – det hadde ikke vært ofte i senere tid. Det boblet nesten i meg ved tanken på å få se ham frisk nå . . . .
Forventningene var enorme hos meg.
Litt for store egentlig. Det skulle litt til å leve opp til de forventningene etter bare noen få uker. . . . . . .

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvileløst vandrende går han der bare

Fra rom til rom - hvileløst vandrende

Øyne så mørke kalde og ukjente

Hvor er du, min sønn

Hvor er du – langt der inne

Bak sinnet - depresjon og sorg i minnet

Et sug så vanvittig at ingen forstår

Forstår hva som river og sliter som sår

Er du der – gjemt så fjernt i din egen avhengighet 

Kjenner suget – river i kroppen sliter i sjelen

Går – hvileløst – dører slår

Alt i harde så sinte bevegelser

Hardt – frustrert - sint – eller bare fortvilt

Kaster deg på sofaen – bare stirrer

Stirrer i taket uten å se

Ser – vi bare ser tomt på hverandre 

Hans far og jeg – utslitte

Fortvilte – tomme i blikket for slitne til å gi

For tomme til å støtte hverandre - eller ham

Hva henter vi styrke fra - nå når vi bare må

Alt å tape - alt å vinne

Men hvor – hvor henter vi styrke fra nå

Atter en gang – Hvorfor. . . . . hvorfor?

Hvorfor kan det da aldri gå bra

Hvem kan hjelpe vår kjære sønn å komme tilbake – til oss

Til oss – i sin egen kropp – med sin egen sjel – ikke rusens

Aldri mer vandrende som en tiger i bur

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Livet gikk sin skjeve og marerittaktige gang for oss.

Jobben var vanskeligere å ivareta for hver uke for meg nå.
Jobben min krevde mye konsentrasjon selvom det også var rutine-messige oppgaver å utføre som fortsatt gikk greit.
Men – jeg følte det verre og verre å henge med når folk snakket til meg. 
Jeg måtte innføre sikrings-rutinerfor å fungere, snart ble det gule lapper som etter hvert prydet det meste av skrivepulten min - det måtte til for å skjerpe meg. Mobilen – kalenderen der ble i tillegg brukt for å sikre at jeg ikke glemte viktige avtaler. Nyttig, men samtidig er det mulig at jeg tillot hukommelsen å svekkes med dette. . . . .

Jeg husker godt den første gangen jeg opplevde at en leder på jobb sto og forklarte stikkord om en sak jeg skulle finne i arkivet, og ingenting trengte inn. Jeg bare så han snakket, munnen beveget seg, hørte han sa noe, men betydningen gikk ikke inn.
Jeg prøvde å være proff, og sa kan du ikke gjenta så skriver jeg ned og kommer inn til deg med mappa? Jeg fant utav det, men var på gråten etterpå. Det funket ikke lengre.
I hodet mitt kjørte film hele tida – grusomme filmer med selvopplevde episoder. Noen ganger med bilder der jeg så for meg begravelse. Juniors begravelse som jeg hele tida ventet ville komme. Det virket umulig at han kunne overleve.

Tida gikk - den ene hendelsen avløste den andre – junior mistet hybelen – det hadde vært for mye festing og bråk der. Vi kunne godt forstå det – men forsto ikke så godt at han ble skyldig hele depositumet som var betalt inn pga rot og skader. At noe ble trekt – helt ok – men den forfatningen hybelen var i da han tok over var ikke spesielt bra.
Men – hvem vil tro en narkoman på det? Gjeld til kommunen for depositum.
Det eksisterer enda i dag som gjeld som har økt. Nye påminnelser kommer alltid sendt i bra perioder merkelig nok, sammen en bunke andre krav – noe som gjør at møllesteinen rundt halsen tynger enda mer.
Vi foreldre går hver gang inn og tar de nødvendige telefoner for å få satt de på vent. Narkomane har ikke penger på telefonen, og de aller færreste har energi eller ressurser til å klare slike telefoner selv – da kan kanskje noen hjelpe dem til å få litt styring på livet – ruskonsulenter f.eks? De har ikke betalingsevne.
Hver gang kjenner vi den ydmykende følelsen over å må forklare situasjonen i detalj. Noe som burde vært gjort av ruskonsulent heller enn oss stakkars foreldre som prøver å være til støtte for vår sønn. Som prøver å berge livet hans på alle vis, og ikke har styrke til alt dett i tillegg. Det gjør bare at vi blir enda mer slitne, mer irritable mot ham etc. . . .

Ruskonsulenter ja – de jobber mye de får vi høre. De har så altfor mange brukere på hver enkelt konsulent sier de.
Om hver bruker får like lite tid av sin konsulent pr mnd som vår sønn har fått på disse årene – ja da kunne de hatt mange hundre hver slik jeg ser det.
Så snart de ser at det er foreldre på banen så hopper de elegant over å bruke energi og ressurser på denne brukeren. Og vi – vi blir mer utslitte for hver uke, måned og år. Strever livet av oss for å få samlet krefter til å skrive klagebrev, søknader, ta telefoner hit og dit – henvist fra den ene til den andre – bli avspist med svada, ydmyket og trakassert – får opplest regler og retningslinjer når vi kan de så utrolig godt selv og bare ber om hjelp . . . .
Herregud – om vi hadde hatt opptak av alle møter, telefoner etc. med konsulenter, ledere og leger. . . Uten det – ingen vil tro hvilke holdninger vi har blitt møtt med hos så altfor mange. Selvfølgelig ikke hos alle – unntak har det vært  – bra folk – de fins. Men som regel grusomme holdninger som har knekt meg psykisk, gitt meg sammenbrudd osv. uten at det har anfektet den som har forårsaket det.
Hjelperne har klart det vår sønn ikke har gjort – å bryte meg ned psykisk.
Å få det til å tippe over for meg i små perioder.
Lange perioder går ikke an – da raser jo alt. Ikke sant?

Oppi all elendigheten, så hadde vi vår lille dvergschnauzer – han berget alt for oss. Det å ha en liten hund hjemme som vi elsket, og som alltid var så utrolig glad for å se oss komme hjem, det ga en fantastisk glede. Uansett hvor tungt livet var – om jeg gråt til tider, (jeg gjorde det mer før), så klarte han å komme hoppenede i sofaen og dytte snuten innunder hendene mine som lå foran et forgrått ansikt – da var det vanskelig å gråte lengre.
At det går an å bli så utrolig glad i noe på fire ben – det fatter jeg nesten ikke.

Vår eldste sønn hadde vi heller lite overskudd til pga at livet vårt var blitt så uforutsigbart, at faste rutiner om middag osv. var umulig å ha. Det ble mest å møtes på bortebane. Han hadde begynt å jobbe samme plass som meg, men i en annen avdeling, så vi hadde mest positivt samvær i forbindelse med jobb når det var tilstelninger. Dermed fikk vi en arena der vi hadde noe felles, og masse å snakke om i forbindelse med jobb ihvertfall. En trygg arena.
Jeg snakket med eldste sønn om at faren slet masse med å gå hjem oppi all galskapen – junior bodde periodevis hjemme, og var uansett mye på døra for å bli kjørt hit og dit, få penger, eller for å få psykisk støtte rett og slett.
Vi ble enige om at de skulle prøve å dele på fotball-interessen, så han tok initiativ til at faren ble med ut på pub og så fotball, eller hjem til ham for å se kamper.
Han hadde kjøpt seg leilighet nå. Dette ble en veldig ok måte for de to å finne noe normalt sammen som jeg tror ga begge et fellesskap de trengte.

En turbulent fase fulgte med utagerende atferd fra junior som gjorde at vi på det verste måtte få ham hentet av politi. Heldigvis var det ikke en lang periode det var så ille, men på det verste ble det 3 ganger på ei uke. Alternativet kunne blitt verre med det sinnet han fikk av amfetamin og blandingsmisbruk av dop og alkohol. Skremmende å se – så tragisk å måtte gjøre, men vi følte det tryggest for alle parter. Han gikk aldri til angrep på oss, men det var nær på et par ganger.
Det var ikke ham – det var rusen som drev ham. . . . Det måtte vi minne hverandre på hver gang vi hørte skjellsordene som haglet mot oss. Ord jeg aldri har tatt i min munn bare raste ut av ham i frustrasjon og ukontrollert sinne.
Så utrolig skremmende og trist. . . Overdosene begynte å bli flere – først – fortalte en kamerat om at han hadde berget ham uka før – junior bekreftet det.
Han var spak og redd . . . men det var bare uflaks. . . . han trodde ikke det ville skje igjen.
Senere – hjemme . . . voldsomt rusa da han kom hjem og la seg . . . vi gikk og voktet på ham da pusten var så uregelmessig. Mens jeg satt hos ham sluttet han å puste. . . . Et vilt rop til faren om å ringe 113, og fikk imens ristet liv i ham og kløp og ristet for å holde ham i live. Grufullt. . . På telefonen guidet de til ambulansen kom. Da var den verste faren over, men de tok ham med. Tilbake satt vi – faren nummen . . . jeg skjelvende som et aspeløv mens tårene bare rant – ikke en lyd. . . ikke et hulk eller noe – stivnet – totalt stivnet over det som var så nære på.

Nok en gang nære på da han var med i ei bil hos en som kjørte i 110 og krasjet i en stolpe. Begge berget uten skrammer – utrolig nok – bilen var totalvrak, men de berget. Skytsengel måtte de nok ha hatt. . . Men angsten – den steg. Kroppen min var nå så ødelagt av muskelsmerter at jeg ynket meg i søvne imellom. Alt gjorde vondt. Angsten satt så fast i meg at om jeg hørte et uventet smell, eller noen snakket litt høyt ved meg så skvatt jeg himmelhøyt.

Neste gang ble det dramatisk på en annen måte. Vi trodde han fikk slag. Han fikk smerter, kramper – og så ble han helt skjev. Klarte ikke gå eller stå, kramper i beina, armene, halsen, og tunga voks så han ikke klarte å snakke – kramper i ansiktet. Han så ut som en grotesk variant av ringeren fra Notre Dame. Vår vakre, snille sønn – vi trodde han døde foran øynene våre igjen – og nå var det et så skremmende syn i tillegg at vi ble nesten lammet i sjokk før vi ringte 113. Vi hadde ingen mulighet til å hjelpe ham annet enn å prøve legge ham i sideleie, men det nyttet jo ikke med krampene og panikken hans. Husker ikke hva vi fikk vite i ettertid om det var abstinenser av et verre slag enn vi noen gang har opplevd før eller siden, eller om det var overdose. Men ambulanse-personalet som kom sprang inn, satte sprøyte rett i brystet på ham og tok ham med før vi fikk sukk for oss. Denne gangen – jeg var i krampegråt i mange timer – mannen min var like stivnet som forrige gang. Grå i fjeset, han så gammel ut, og vi klarte ikke en gang trøste hverandre denne gangen. Det var for grusomt. Dette livet var umenneskelig. . . Og stadig – nye venner døde med lange mellomrom, korte mellomrom – men de døde.
Hva et stakkars hode og kropp skal forholde seg til for både narkoman og pårørende – det er ikke småtteri. Nei – livet er ikke for amatører.

Vi var med i ei såkalt ansvarsgruppe for junior, og prøvde det vi kunne å påvirke situasjonen for å berge ham. Vi snakket om tvang – ingen kunne da godta at et menneske tok livet sitt på en så grotesk måte. . . Men – tvang – det å ta fra et menneske ansvaret for eget liv – det var ikke en enkel affære – kom sikkert ikke til å gå gjennom uansett, så det ville være bortkastet energi. Herregud – bortkastet energi??? Vi strevde livet av oss for å prøve å berge livet til sønnen vår nesten daglig. Bortkastet energi??? Hele veien prøvde vi å nå inn til ham i nyktre perioder som det var imellom de tøffeste periodene for å stimulere ham til behandling, komme seg videre i livet. Som nykter så var han så enig – tror ikke det var spill for galleri, men det varte aldri – når han fikk penger eller motgang – da ruset han seg igjen, og da var det ikke håp. Helt til det skjedde noe han ikke hadde forutsett – han fikk låne en scooter av en kompis som selv hadde lånt den. Han krasjet. Han brakk kravebeinet, og scooteren måtte på verksted. Eieren hadde noen tøffe venner – veldig tøffe venner – 2 stk med veldig belastede navn for vold. Han møtte de etterpå, og fikk en kraftig påminnelse om en gjeld som skulle betales. Nå sa vi nei til å bidra, vi hadde brukt så masse penger på narko-gjeld for å berge ham, og mente at nå måtte vi sette ned foten. 
For første gang var vi strateger og brukte gjelden så kynisk vi kunne. Fyrte opp under skrekken hans som var svært berettiget for å få ham inn i behandling.
Det hjalp – motivasjonen var nok litt feil, men det fikk ikke hjelpe – vi klarte for første gang å få en haste-sak for ham og få ham inn på den plassen han og vi ønsket. Det gikk raskt – en lege som vi har et ganske ambivalent forhold til hjalp den gangen iallefall til i prosessen med å slå i bordet på møte og si at dette var ikke noe tema å diskutere. Med alle overdosene og nå sterke reelle trusler om vold i tillegg – han skulle bort. Det hjalp.

2 dager før dette møtet ble hunden vår akutt syk. Voldsomme smerter, utredninger og prøver hos veterinær klarte ikke å avdekke hva det var som førte til at han hylte bare vi rørte ved ham. Så grusomt at jeg får tårer i øynene når jeg tenker tilbake på de dagene. Vi måtte avlive ham – 8 år gammel.
Vår store trøst og kjærlighet. Veterinæren kom hjem til oss, og jeg holdt ham mens han satte sprøyta. Det føles som det er det største sviket jeg har gjort i mitt liv.
Jeg vet det måtte gjøres slik som han led, men . . .Mannen min var så knekt at han klarte ikke å være i rommet. Han sto i et annet rom mens tårene bare fosset.
Vår lille øyestein ble kremert og urnen er plassert ved et tre på landstedet vårt. Turen oppover mens jeg holdt i urnen glemmer jeg aldri tror jeg.
Sorgen er borte, men følelsene rundt det, og savnet er der enda flere år etter. Men jeg prøvde tross alt å tenke positivt. Kanskje han gikk bort og at vi får vår sønn tilbake til oss med at han drar i behandling nå . . . prøvde å finne tankerekker som kunne hjelpe meg og oss gjennom en periode som bare satte oss helt ut.
Det var en grusom tragedie for oss å miste hunden som også var blitt et viktig  bindeledd for min mann og meg. Nå ble det en viktig oppgave for meg å se at min mann også trengte støtte. Hans flukt fra rus-helvetet vi hadde levd i i mange år var turer med hunden – møte andre hunde-eiere, gå i marka etc. mens jeg var på jobb. Nå hadde han mistet sitt holdepunkt i livet.

Hva tar en krefter fra når livet går slik år etter år med stadig nye groteske hendelser som avløser hverandre – ofte overlapper hverandre. Uten pusterom? Ferie var bare å glemme – i mange år var vi ikke utenlands. Kanskje noen småturer hver for oss, men aldri sammen. Det tar på. Vi var glade i hverandre, men å ha energi til å vise det, det var vanskelig det. Det måtte jobbes med. Nå skulle vi prioritere hverandre, mens junior var til behandling.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En blomst som takk for den du er

En engel i et menneskes klær

Du er for meg så utrolig kjær

En venn som alltid bare er der

Du er der, alltid parat står

Om livet mitt i utakt går

Når jeg igjen er rede

Du er kun smil og glede

Klage har du aldri gjort

Selv om kaffen går litt fort

Det å skjønne uten mange ord

Gir en glede så utrolig stor

Slippe si hva grunnen er

Når jeg kun vil være der

Prate, tie være nær

Å hvor du er meg kjær

Tips oss hvis dette innlegget er upassende