En lang kamp sto foran oss nå – men vi var heldigvis ikke klar over det enda – Kampen for å få hjelp til å berge vår sønns liv.

Noe skjedde før vi rakk å starte kampen. I samme tid som vi flyttet hadde jeg lege-time – nytt lege-kontor. Et tidligere drama jeg ikke har tatt med i bloggen og som endte med skifte av legekontor for junior og oss. Nå skulle jeg til ny lege. Etter mange år med fast lege som jeg ikke var helt fornøyd med så var det spenning knyttet til dette.
Jeg endte med et nystartet legekontor, og en ung, kvinnelig lege. Hun fikk høre om min helse, spurte ganske inngående om fysisk og psykisk helse, og jeg sa jeg slet psykisk blant annet etter min søster døde. Hun var utrolig koselig og dyktig. Tok seg god tid. Underveis foreslo hun en GU som hun så var lenge siden sist. Egen helse hadde jeg knapt hatt tanke for de siste årene – det gjaldt bare å holde seg på beina og komme seg på jobb, bite sammen tennene og holde ryggen rett og smilet klistret på for å holde ut.
Holde ut. . . .

Hun ble litt stille da hun var ferdig med GU – spurte om jeg hadde hatt noen underlivs-plager, og jeg sa nei. Spurte så om jeg ikke hadde kjent press mot blære eller hatt blødninger uregelmessig eller smerter. Nå begynte jeg å ane noe – jooo – jeg hadde kanskje kjent press mot blæra og litt smerter, men hadde ikke hatt energi til å tenke over det. Lenge. Hmmm . . . Hun sa at hun ville henvise meg videre da hun fant noe som trolig var muskelknuter, men det var noe med endringer i livmoren som gjorde at hun ville ta det seriøst da jeg hadde fortalt om kreft i familien i senere tid.
Jeg satt med et ganske uttrykksløst ansikt tror jeg og grublet. . Jeg kan ikke bli syk, sa jeg til slutt . . Sønnen vår – han kan dø . . . jeg må være frisk, og sterk. Galskap. Vi ble enige om rask henvisning videre. Alt gikk veldig raskt.

Gynekologen sa det ikke var synlige tegn til kreft, men anbefalte likevel fjerning av livmor og eggstokker. Jeg sa meg bare enig i det – best å bli ferdig med det så jeg slapp nye runder. Med to søstre som hadde hatt kreft i underlivet der den ene var død så var det ikke noe å tenke på.
Alle på jobb, slekt og venner undret seg over hvor rolig jeg var.
Herregud – hvor dumme de var, en dum operasjon opp mot å bekymre seg for livet til sin egen sønn hele tida. Kun to ting grudde jeg for, hva om jeg får en psykisk knekk etterpå? Ikke fordi jeg hadde fjernet livmor og eggstokker – det ville jeg bli ferdig med og gå videre. Visste mange som hadde det veldig ok etterpå, både seksuelt, og som ikke slet med dumme tanker om at en ikke var kvinne lengre. Det kom ikke til å bli noe problem. Men, psykisk . . . . ligge der med smerter, henvist til senga, og være nødt til å tenke over hvordan våre liv var blitt? Ligge der og tenke på hvordan det gikk med junior mens jeg var på sykehuset? Visste det ble innleggelse ei stund, og masse ro og hvile etterpå. Herregud . . . hvordan skulle det gå? Eller – hva om det var kreft og jeg døde? Hvordan skulle det gå med junior da? Da følte jeg han ikke ville ha noen. En far som ikke var riktig så engasjert som meg, som kanskje var mer bitter enn meg den gangen, en gammel bestemor som var veldig opp og ned følelsesmessig, en bror som viste mer sinne enn noe annet mot broren. Nei – jeg måtte bli operert fort og bli frisk. Annet gikk ikke an samme hvor lei jeg var av dette livet.

Alt gikk lynraskt. Skulle legges inn på søndag kveld og opereres mandag formiddag. Den helga ble min mann spurt om å ha avlastning for en han var støttekontakt til. Vi hadde avlastningen sammen i vår fritidsbolig, men det var ei dum helg. Jeg sa han måtte ta ham med uansett. Far til ham som han var støttekontakt for var alvorlig syk i kreft, og skulle på en helga-tur. Jeg mente han kunne trenge den helga bort og hygge seg. Mannen min tok ham med på landet, og jeg ba så pent junior om å holde seg i ro denne helga så jeg var litt uthvilt psykisk til operasjonen. Han svarte selvfølgelig ja, men virkeligheten ble en annen. Han dro ut først fredag kveld, som gikk noenlunde selv om han kom rusa hjem. Lørdag dro han på nytt ut – da ble jeg urolig. Så hvor ustabil han var, og alt gikk galt. Han begynte å ringe og sende sms med bare styr og rot tidlig på kvelden, og slik fortsatte det med nye små kriser utover natta. Søvn ble umulig, og midt på natta måtte jeg godta å betale for taxi hjem til en sønn som hadde rotet bare verre på byen og var så rusa og psykisk knekt at valget aldri var der. Det var sikkert hans reaksjon på å være redd for livet til sin mor. Bedre ble det ikke for meg, men jeg vet han var bekymret. En narkoman klarer bare aldri å ta rasjonelle valg og gjøre det rette når de så gjerne bør. Dessverre. . . .
Søvn vet jeg ikke om jeg hadde i det hele tatt den natta, og tankene var mange. Jeg begynte å glede meg til å komme på sykehus der noen ville gi meg omsorg og være bort fra situasjonen hjemme.

Plutselig var det over. Jeg grudde ikke en gang – jeg som aldri hadde vært operert eller ligget på sykehus for annet enn fødslene, (ille nok fødslene, men . . ). Jeg som hadde vært en pingle som besvimte som 12-åring da jeg kom på legevakta for å stoppe en styrt-neseblødning. Bare jeg så instrument-bordet, så lå jeg der. . . Siden ble det fler ganger slik, med besvimelser.
Det var da. Nå var jeg Tøffe Bente, bare bagateller alt.

Jeg kom til dag 2. Da sprakk det for meg . Begynte bare å hulkgråte over en bagatell, og klarte aldri å stoppe.
Heldigvis, hadde jeg sagt fra da jeg kom inn på sykehuset at de måtte notere noe om det marerittet jeg levde med hjemme, og at jeg fryktet en psykisk knekk etterpå. Nå ble det derfor sprøyte i full fart. Men jeg klarte ikke å hente meg inn helt. Tankene bare kvernet og kvernet. . . Rundt og rundt hele tida. Følte meg fanget i ei felle som var umulig å komme ut av. Løsninger virket umulig å finne. Min mann prøvde så godt han kunne å skjule elendigheten hjemme, men jeg skjønte nok da junior ikke kom på besøk. Han var jo glad i meg for svarte!!! Jeg visste jo han ville kommet om han var ok. Det var han ikke. Han ruset seg ukritisk – livredd for at mamma skulle ha kreft eller dø, så valgte han det enkleste. Rusen la et slør over alt det tragiske – alt som hadde skjedd før, og som han nå var redd for ville hende igjen.

Det ble mye sofa-sliting da jeg kom hjem - formen var ikke så bra. Men jeg prøvde å tusle og gå det jeg klarte. Junior bodde fortsatt hjemme, og var helt ute å kjøre. Stadig nye venninner fler og fler fra miljøet, ble dratt hjem, mens vi prøvde å stoppe galskapen. Hjemmet vårt ble invadert (ikke av mengder, men vi mistet styringen på hvem som var på rommet hans og i vårt hjem følte vi), mens jeg var for syk til å klare å protestere nok, og faren ble for sint imellom nå. Han hadde for mye å tenke på. Jeg fikk beskjed om at det ikke var kreft, men brydde meg ikke om det nå. Var bare lei nå, lei alt, lei av livet . . lei av ekteskapet . . lei av junior. . . følte bare livet var et eneste helvete på jord.

Døds-sommeren i Trondheim startet midt i denne tunge fasen. Ungdommer på vår sønns alder – like rundt 20 år døde i overdoser. Den første – en han kalte sin beste kompis i miljøet – en av de uskyldigste og snilleste som han sa. Da vår sønn fikk beskjed brøt han totalt sammen. Han hadde ruset seg voldsomt da han kom hjem, og han gikk omtrent i stykker foran øynene mine. Jeg satt med ham i armene mine den natta – han hylte "Ikke ham, ikke ham," Mitt barn, oppløst i tårer, voksen, men fortsatt mitt barn. . . . Tårene mine begynner å trille når jeg gjennopplever den natta. Han holdt på å klikke helt, og ville ta livet sitt. Ville ikke leve lengre nå. Vi ringte legevakt, legen kom, men han kunne ikke gjøre noe – vår sønn bablet bare om å ta livet sitt, legevakta kunne ikke gjøre noe. . . . . .
Kunne ikke, eller ville ikke??? Kunne han lagt ham inn på psykiatrisk? Var vi kompetente til å ta oss av ham? Han fikk høre at jeg var ny-operert . . . . Jeg tror nesten jeg bablet like forvirret usammenhengende som junior nå om alt det grusomme som hadde skjedd og at vi ikke klarte mer. At jeg tok livet av meg snart om vi ikke fikk hjelp til junior. Han måtte inn på institusjon til utredning. Da ble jeg spurt av legen - "Truer du meg – sier du at du tar livet av deg om jeg ikke skriver ham inn?" Det er en trusel. Det gjorde ikke situasjonen bedre. Dette var andre gang en lege hadde sagt slik i en krise-situasjon. Snakk om å snu alt på hodet. et var en grufull episode som ikke førte til noen hjelp. Heller tvertimot.
I ettertid ba jeg om et møte med fylkeslegen for å snakke om hvordan pårørende møtte leger i krise-situasjoner (det var nemlig ikke første gang). Fylkeslege møtte overraskende nok opp med jurist på møtet. Noe som forundret meg veldig da jeg hadde bedt om møtet på generelt grunnlag. Men – heldigvis – møtet ble veldig ok – de noterte det jeg sa om både egne opplevelser og det jeg hadde hørt av andre for å la de få et innblikk i vår verden. Trolig førte det ikke til noe, men jeg følte det godt å få lettet hjertet mitt. Kanskje kunne noe av det jeg sa være med i tankene videre forhåpentligvis.

Marerittet med hjelpeapparatet var begynt.

Vår sønn var nå blitt suicidal – legevakta den natta hadde allerede gitt oss klar beskjed om at det er lite å gjøre i slike tilfeller. Denne sommeren døde 7 stykker i juniors miljø. 3 av dem var hans kamerater på samme alder. Et levende mareritt. Ingen kan begripe hva det gjør med en når slikt skjer. For hver gang døde jeg litt sammen med dem og vår sønn. Klisje-aktig – men det føltes akkurat slik. Jeg var i tankene med i begravelsene, men vår oppgave var nå å holde junior unna, om han så ville dra.
Gikk han i begravelse, så ville han garantert ta livet sitt etterpå. Heldigvis insisterte han ikke. Selv følte jeg veldig for at jeg skulle dratt, selvom jeg ikke kjente de som døde. Men det var kjente navn for oss som vi hadde dannet oss bilder av – kanskje fått utpekt en gang. Jeg følte det som jeg kjente dem. De var unge. De hadde foreldre – som oss. Det var akkurat som en morbid trang til selvpining hos meg for å begynne å forberede meg til det som skulle komme. Hver gang vi luftet hunden og gikk om kirkegården måtte vi gå runden der flere av dem lå i samme område. Hver gang begynte tårene å trille, og jeg klarte ikke å snakke på lenge. Selv nå år jeg tårer i øynene når jeg tenker på de. De bortkastede livene til ungdommer som kunne fått et så flott liv i en annen virkelighet.

Nå gikk livet inn i en ny tøff fase. Det handlet nå både om rus og psykiatri. På høsten ble vi kalt inn av Helseteamet sammen med 5-6 andre foreldre-par som kunne fortelle oss at møtet var arrangert for å se om vi kunne finne løsninger sammen. Våre barn var trolig de neste på døds-lista om ikke noe drastisk ble gjort for å unngå dette. Vi dannet litt nettverk etterpå, og ikke minst – Samarbeid mot Rus ble dannet der alle innen hjelpeapparat, organisasjoner av alle slag og pårørende møttes noen ganger i året for å prøve å finne tiltak.
Veldig bra tenkt – ikke så mye kom utav det selvom jeg vet at intensjonene var de absolutt beste fra initiativ-takerne.
Overdoseteamet i Trondheim ble iallefall til etter det, og det var en enorm gevinst i seg selv.

Verdens beste hjelpere – Overdoseteamet i Trondheim som skulle bety så mye for oss etter hvert. . . .

Tips oss hvis dette innlegget er upassende