Hele den høsten og vinteren husker jeg lite av – i grunnen husker jeg veldig lite av alle årene som har gått siden tragediene rammet oss så grufullt og jevnt i år etter år fra min søster ble syk.
Bruddstykker og små episoder er det jeg husker – mest triste -skremmende og grusomme episoder.
Julen det året er totalt visket ut av minnet.
Nyttårsaften husker jeg litt fra. Junior skulle bort på fest, og vi selv var glade fordi vi var bedt bort til venner.
Vi ringtes utpå kvelden, og junior virket helt ok. Han sa de var ute, og vi hørte masse stemmer og styr som vanlig er på Nyttårsaften.
Da vi kom hjem kom sjokket. Festen foregikk hos oss, og det var ikke småtteri. Ei dør til stua var revet av hengslene. Ravende fulle ungdommer som nektet å gå. Ei prisme-lysekrone var revet halvt ned og var skadet. Lakken på pianoet var skadet av varme. Trolig hadde de avfyrt kinaputter el. l. som hadde truffet pianoet. Det så ille ut der. Ei jente lå og sov i senga vår – heldigvis påkledt.
Det ble noen runder med kjeft og temmelig mye styr før vi fikk alle ut. Vår sønn ble utrolig nok så fornærmet over at vi jaget alle, at han ble med dem. Dagen etter fant vi ut nøkkelen til utgangsdøra var borte. Det føltes utrygt, men heldigvis skjedde ingenting pga dette iallefall.
I ettertid kan jeg se det nesten tragi-komiske i vår totale naivitet i enkelte episoder. Vi var så uvitende på feltet at det ikke burde vært mulig. Ingen varsel-lamper lyste i rett retning. Alkohol var det vi pleide å formane om. Ikke drikk sprit – vi var livredde for tresprit, eller HB som kunne være skadelig nok for en ung gutt. Hva visste vel vi om at mye verre trusler var vår skjebne?
Da sila i kjøkken-armaturen plutselig var borte, da skjønte ingen av oss noe.
Tomme brusflasker var skåret hull i, og vi var irritert over at han satt og lekte med kniv på den måten istedet for å pante flasker. Aviser sammen-rullet og teipet medførte også irritasjon fordi han ofte tok den nye avisa. Skjeer som var svarte av flammer – jeg trodde han lekte seg med lighteren og grublet på hva dette var for noe.
Kanskje uroen var der og murret, hva vet jeg. Der og da var jeg/vi noen utrolig uvitende idioter – annet er ikke å si. Men, det jeg kan om emnet idag – det kunne jeg ikke da. Slik er det bare.
Evig motgang, sorg vi skulle bearbeide, men aldri rakk å bearbeide fordi neste hendelse alltid sto for døra. Alt dette førte sikkert også til at vi ble blinde for det som skjedde foran øynene på oss. Vår sønn var nok også en god skuespiller denne første tida.
Men da han først hadde fortalt . . . . . . . . .
Da vår sønn først fortalte om sitt rus-problem så var han tydelig på at dette skulle han klare å komme seg utav – bare vi ville støtte ham og tro på ham. Men – det ble raskt nye avsløringer.
Nå ble jeg brukt omtrent som skrifte-stol. Jeg opplevde at han nå hadde et utrolig behov for å snakke om alt. Han rettet skuldrene og gikk lett videre etterpå, mens jeg satt som en forstenet mumie imellom etter å ha gitt ham formaninger eller støtte med på veien alt ettersom. Nå var det meg byrden og vissheten lå hos, og etter hvert, oss når jeg fikk delt det med hans far.
Den desperate kampen for å finne hjelp, da vi skjønte at det ikke var så uskyldig som han sa.
Det var ikke bare å se i gule sider om hjelp. Hva skulle vi se etter? Vi ante faktisk ikke hvem vi skulle henvende oss til. Han fylte snart 18 år, og vi skjønte vi ikke rakk å få gjort noe før han var myndig.
Vi fikk kontakt med en av hans lærere, en fantastisk mann som virkelig prøvde å hjelpe. Han var den som fikk oss til å forstå at det ikke var lett å få hjelp. Det han formidlet var at det var nesten umulig å få riktig hjelp til rett tid. I ettertid fikk vi vite at han i sin desperasjon hadde sendt mail til statsminister, og et utall ministre for å si noe om at det er ikke fins hjelp å få i slike situasjoner.
Han var fortvilt over å se enda en elev rase rett utfor, uten mulighet til å skaffe hjelp.
Han visste at vår sønn var skikkelig ut å kjøre allerede – han hadde sett tegnene før hos andre. Han fikk svar, jeg husker ikke hvem som svarte, men vet jeg har kopien etter en opprydding i vår sønns papirer en gang. Svaret gikk ut på at de hadde full tiltro til at Trondheim kommune hadde kompetanse til å skaffe hjelp til en ung rusmisbruker og at det var der henvendelsen skulle gjøres. Hvem i Trondheim kommune? Og hva skulle vi be om hjelp til? Selv mente vår sønn at han hadde full kontroll nå. Nå som han hadde fortalt om problemet var det liksom ikke så farlig lengre – vi var sikkerhetsnettet.
Det gikk som det måtte gå – skolen ble avsluttet før jul. Han ble totalt ukritisk i valg av rusmidler, og begynte å bli utagerende og vanskelig å ha med å gjøre i perioder.
En dag jeg prøvde å nå inn til ham sa jeg: ”Herregud – du må ikke prøve sprøyter iallefall, du må stoppe nå før det går så langt. . . . Du har vel aldri prøvd det noen gang?” Jeg hørte min egen stemme med en skarphet som skar gjennom rommet. Kjente tunga bli knusktørr.
Ren og skjær angst mens jeg venter på at han skulle si nei. Det utenkelige var sagt – ingen vei tilbake. “Jo, mamma – jeg har prøvd sprøyte, men bare en gang”.
Sprøytenarkoman – hårene reiser seg på kroppen og jeg kjenner jeg blir kvalm.
Hvilket nummer i rekken av løgner var det tro? Det at han hadde satt sprøyte en gang?
“Jeg skal aldri gjøre det mer” hørte jeg ham si. Langt borte fra. Jeg klarte ikke å tenke en fornuftig tanke. . . Alt jeg hadde lest om sprøyte-narkomane. Dødelighet – Overdoser – HIV – Avhengighet – Gjeld – Torpedoer . .
Herregud jeg blir gal, tenkte jeg – hvordan skal jeg fortelle det til mannen min? Hvordan skal vi klare å leve med dette? Vi kommer til å klikke begge to, dette er bare for mye for oss etter alt som har vært. Men det jeg sa var “Du må få hjelp, nå må du skjønne at du trenger hjelp, ellers må vi prøve å få deg inn til tvangs-behandling. Han lo da. En hard latter . . “Tvang hjelper aldri på meg mamma, ikke prøv en gang – før tar jeg livet av meg. Hvorfor skal jeg sitte i en institusjon fordi om jeg har et lite rus-problem? Dessuten, om du prøver – du vil aldri klare det. Har hørt mange som har prøvd det før deg, det går ikke. Jeg har ingen overdoser eller noe, det er så mye som skal til for å få noen inn på tvang.”
Ja – det lærte jeg mye om i ettertid.
I vårt liv ble galskapen nå vår hverdag. Vår yngste sønn ble mer og mer agressiv av blandings-misbruk. Vi håpet enda at han skulle innse problemet og ta imot hjelp, derfor unngikk vi å si noe til andre enn nærmeste familie. Vi begynte å bli unnvikende til venner, endret atferd sakte men sikkert for å dekke over hva som skjedde hjemme.
En stadig strøm av unge venner og venninner kom og gikk når vi ikke var hjemme. Nå ble det stadige telefonrunder med advarsler og formaninger om vår sønn, ikke minst til hans venninner om å ikke ruse seg. Deretter begynte jeg å ringe til mødre av kjærester for å advare om problemet vår sønn og hans miljø hadde. De fleste tok det ok, mens noen virket likeglad, som om detet var vanlig. Jeg slapp å få sinte bemerkninger iallefall, det var jeg også forberedt på. Vår sønn var rasende hver gang han fant ut at jeg enten hadde advart venner eller kjærester. Det lot jeg ikke innvirke på min avgjørelse uansett.
Jeg hadde jobbet bare litt over 1 år i min nye jobb da rusproblemet ble avdekket for oss. Det var en jobb som krevde at hodet var på plass, og i flere år flyktet jeg mest mulig inn i jobb-situasjonen. Det var masse å gjøre, noe som passet meg bra for å slippe å tenke på problemene hjemme. I tillegg hadde jeg et voldsomt behov for å mestre noe nå. Jeg følte meg så innmari mislykket. Hans far hadde nylig blitt hjemmeværende etter å ha gått av tidlig i jobb pga overtallighet. Han hadde jobbet i mange år fra ung alder, han var sliten av stadige omlegginger og nye data-system, så han gledet seg nesten til dette. Nå ble ikke livet helt det han hadde tenkt seg. Det å være hjemme sammen med en narkoman sønn var ingen drømme-situasjon. Narkomane i slike faser er temmelig rom-store. Selv-fokuserte, manipulerende og ganske så krevende. Det at junior gikk på amfetamin i kombinasjon med det meste av party-dop den tida sammen med alkohol gjorde at han ble som en tikkende bombe.
Vår eldste sønn og han var mot-poler til de grader, så det endte med at vi anbefalte vår eldste sønn å flytte på hybel. Dette var en tung avgjørelse, men det ble gjort for å unngå at noe alvorlig skulle skje. Junior gikk nå med kniv på seg, og den aggresjonen som ble utløst når de møtte hverandre når han var i rus var ganske nifs. Altfor mange familie-tragedier skjer i slike situasjoner, derfor følte vi at dette var den beste utveien for å trygge begge. Hver gang junior var i tung rus og sovnet tok vi fra ham kniven og gjemte i kjeller eller hvor som helst, og sa han måtte ha mistet den ut.
Han bar den for forsvar som han sa. Nå skyldte han penger – store penger.
Marerittet vi trodde hadde startet lenge før var såvidt begynt. Alt gikk så fort etter at han først innrømte sitt rus-problem, det var akkurat som det bare eksploderte.
Forts. følger
