Livet gikk sin skjeve og marerittaktige gang for oss.

Jobben var vanskeligere å ivareta for hver uke for meg nå.
Jobben min krevde mye konsentrasjon selvom det også var rutine-messige oppgaver å utføre som fortsatt gikk greit.
Men – jeg følte det verre og verre å henge med når folk snakket til meg. 
Jeg måtte innføre sikrings-rutinerfor å fungere, snart ble det gule lapper som etter hvert prydet det meste av skrivepulten min - det måtte til for å skjerpe meg. Mobilen – kalenderen der ble i tillegg brukt for å sikre at jeg ikke glemte viktige avtaler. Nyttig, men samtidig er det mulig at jeg tillot hukommelsen å svekkes med dette. . . . .

Jeg husker godt den første gangen jeg opplevde at en leder på jobb sto og forklarte stikkord om en sak jeg skulle finne i arkivet, og ingenting trengte inn. Jeg bare så han snakket, munnen beveget seg, hørte han sa noe, men betydningen gikk ikke inn.
Jeg prøvde å være proff, og sa kan du ikke gjenta så skriver jeg ned og kommer inn til deg med mappa? Jeg fant utav det, men var på gråten etterpå. Det funket ikke lengre.
I hodet mitt kjørte film hele tida – grusomme filmer med selvopplevde episoder. Noen ganger med bilder der jeg så for meg begravelse. Juniors begravelse som jeg hele tida ventet ville komme. Det virket umulig at han kunne overleve.

Tida gikk - den ene hendelsen avløste den andre – junior mistet hybelen – det hadde vært for mye festing og bråk der. Vi kunne godt forstå det – men forsto ikke så godt at han ble skyldig hele depositumet som var betalt inn pga rot og skader. At noe ble trekt – helt ok – men den forfatningen hybelen var i da han tok over var ikke spesielt bra.
Men – hvem vil tro en narkoman på det? Gjeld til kommunen for depositum.
Det eksisterer enda i dag som gjeld som har økt. Nye påminnelser kommer alltid sendt i bra perioder merkelig nok, sammen en bunke andre krav – noe som gjør at møllesteinen rundt halsen tynger enda mer.
Vi foreldre går hver gang inn og tar de nødvendige telefoner for å få satt de på vent. Narkomane har ikke penger på telefonen, og de aller færreste har energi eller ressurser til å klare slike telefoner selv – da kan kanskje noen hjelpe dem til å få litt styring på livet – ruskonsulenter f.eks? De har ikke betalingsevne.
Hver gang kjenner vi den ydmykende følelsen over å må forklare situasjonen i detalj. Noe som burde vært gjort av ruskonsulent heller enn oss stakkars foreldre som prøver å være til støtte for vår sønn. Som prøver å berge livet hans på alle vis, og ikke har styrke til alt dett i tillegg. Det gjør bare at vi blir enda mer slitne, mer irritable mot ham etc. . . .

Ruskonsulenter ja – de jobber mye de får vi høre. De har så altfor mange brukere på hver enkelt konsulent sier de.
Om hver bruker får like lite tid av sin konsulent pr mnd som vår sønn har fått på disse årene – ja da kunne de hatt mange hundre hver slik jeg ser det.
Så snart de ser at det er foreldre på banen så hopper de elegant over å bruke energi og ressurser på denne brukeren. Og vi – vi blir mer utslitte for hver uke, måned og år. Strever livet av oss for å få samlet krefter til å skrive klagebrev, søknader, ta telefoner hit og dit – henvist fra den ene til den andre – bli avspist med svada, ydmyket og trakassert – får opplest regler og retningslinjer når vi kan de så utrolig godt selv og bare ber om hjelp . . . .
Herregud – om vi hadde hatt opptak av alle møter, telefoner etc. med konsulenter, ledere og leger. . . Uten det – ingen vil tro hvilke holdninger vi har blitt møtt med hos så altfor mange. Selvfølgelig ikke hos alle – unntak har det vært  – bra folk – de fins. Men som regel grusomme holdninger som har knekt meg psykisk, gitt meg sammenbrudd osv. uten at det har anfektet den som har forårsaket det.
Hjelperne har klart det vår sønn ikke har gjort – å bryte meg ned psykisk.
Å få det til å tippe over for meg i små perioder.
Lange perioder går ikke an – da raser jo alt. Ikke sant?

Oppi all elendigheten, så hadde vi vår lille dvergschnauzer – han berget alt for oss. Det å ha en liten hund hjemme som vi elsket, og som alltid var så utrolig glad for å se oss komme hjem, det ga en fantastisk glede. Uansett hvor tungt livet var – om jeg gråt til tider, (jeg gjorde det mer før), så klarte han å komme hoppenede i sofaen og dytte snuten innunder hendene mine som lå foran et forgrått ansikt – da var det vanskelig å gråte lengre.
At det går an å bli så utrolig glad i noe på fire ben – det fatter jeg nesten ikke.

Vår eldste sønn hadde vi heller lite overskudd til pga at livet vårt var blitt så uforutsigbart, at faste rutiner om middag osv. var umulig å ha. Det ble mest å møtes på bortebane. Han hadde begynt å jobbe samme plass som meg, men i en annen avdeling, så vi hadde mest positivt samvær i forbindelse med jobb når det var tilstelninger. Dermed fikk vi en arena der vi hadde noe felles, og masse å snakke om i forbindelse med jobb ihvertfall. En trygg arena.
Jeg snakket med eldste sønn om at faren slet masse med å gå hjem oppi all galskapen – junior bodde periodevis hjemme, og var uansett mye på døra for å bli kjørt hit og dit, få penger, eller for å få psykisk støtte rett og slett.
Vi ble enige om at de skulle prøve å dele på fotball-interessen, så han tok initiativ til at faren ble med ut på pub og så fotball, eller hjem til ham for å se kamper.
Han hadde kjøpt seg leilighet nå. Dette ble en veldig ok måte for de to å finne noe normalt sammen som jeg tror ga begge et fellesskap de trengte.

En turbulent fase fulgte med utagerende atferd fra junior som gjorde at vi på det verste måtte få ham hentet av politi. Heldigvis var det ikke en lang periode det var så ille, men på det verste ble det 3 ganger på ei uke. Alternativet kunne blitt verre med det sinnet han fikk av amfetamin og blandingsmisbruk av dop og alkohol. Skremmende å se – så tragisk å måtte gjøre, men vi følte det tryggest for alle parter. Han gikk aldri til angrep på oss, men det var nær på et par ganger.
Det var ikke ham – det var rusen som drev ham. . . . Det måtte vi minne hverandre på hver gang vi hørte skjellsordene som haglet mot oss. Ord jeg aldri har tatt i min munn bare raste ut av ham i frustrasjon og ukontrollert sinne.
Så utrolig skremmende og trist. . . Overdosene begynte å bli flere – først – fortalte en kamerat om at han hadde berget ham uka før – junior bekreftet det.
Han var spak og redd . . . men det var bare uflaks. . . . han trodde ikke det ville skje igjen.
Senere – hjemme . . . voldsomt rusa da han kom hjem og la seg . . . vi gikk og voktet på ham da pusten var så uregelmessig. Mens jeg satt hos ham sluttet han å puste. . . . Et vilt rop til faren om å ringe 113, og fikk imens ristet liv i ham og kløp og ristet for å holde ham i live. Grufullt. . . På telefonen guidet de til ambulansen kom. Da var den verste faren over, men de tok ham med. Tilbake satt vi – faren nummen . . . jeg skjelvende som et aspeløv mens tårene bare rant – ikke en lyd. . . ikke et hulk eller noe – stivnet – totalt stivnet over det som var så nære på.

Nok en gang nære på da han var med i ei bil hos en som kjørte i 110 og krasjet i en stolpe. Begge berget uten skrammer – utrolig nok – bilen var totalvrak, men de berget. Skytsengel måtte de nok ha hatt. . . Men angsten – den steg. Kroppen min var nå så ødelagt av muskelsmerter at jeg ynket meg i søvne imellom. Alt gjorde vondt. Angsten satt så fast i meg at om jeg hørte et uventet smell, eller noen snakket litt høyt ved meg så skvatt jeg himmelhøyt.

Neste gang ble det dramatisk på en annen måte. Vi trodde han fikk slag. Han fikk smerter, kramper – og så ble han helt skjev. Klarte ikke gå eller stå, kramper i beina, armene, halsen, og tunga voks så han ikke klarte å snakke – kramper i ansiktet. Han så ut som en grotesk variant av ringeren fra Notre Dame. Vår vakre, snille sønn – vi trodde han døde foran øynene våre igjen – og nå var det et så skremmende syn i tillegg at vi ble nesten lammet i sjokk før vi ringte 113. Vi hadde ingen mulighet til å hjelpe ham annet enn å prøve legge ham i sideleie, men det nyttet jo ikke med krampene og panikken hans. Husker ikke hva vi fikk vite i ettertid om det var abstinenser av et verre slag enn vi noen gang har opplevd før eller siden, eller om det var overdose. Men ambulanse-personalet som kom sprang inn, satte sprøyte rett i brystet på ham og tok ham med før vi fikk sukk for oss. Denne gangen – jeg var i krampegråt i mange timer – mannen min var like stivnet som forrige gang. Grå i fjeset, han så gammel ut, og vi klarte ikke en gang trøste hverandre denne gangen. Det var for grusomt. Dette livet var umenneskelig. . . Og stadig – nye venner døde med lange mellomrom, korte mellomrom – men de døde.
Hva et stakkars hode og kropp skal forholde seg til for både narkoman og pårørende – det er ikke småtteri. Nei – livet er ikke for amatører.

Vi var med i ei såkalt ansvarsgruppe for junior, og prøvde det vi kunne å påvirke situasjonen for å berge ham. Vi snakket om tvang – ingen kunne da godta at et menneske tok livet sitt på en så grotesk måte. . . Men – tvang – det å ta fra et menneske ansvaret for eget liv – det var ikke en enkel affære – kom sikkert ikke til å gå gjennom uansett, så det ville være bortkastet energi. Herregud – bortkastet energi??? Vi strevde livet av oss for å prøve å berge livet til sønnen vår nesten daglig. Bortkastet energi??? Hele veien prøvde vi å nå inn til ham i nyktre perioder som det var imellom de tøffeste periodene for å stimulere ham til behandling, komme seg videre i livet. Som nykter så var han så enig – tror ikke det var spill for galleri, men det varte aldri – når han fikk penger eller motgang – da ruset han seg igjen, og da var det ikke håp. Helt til det skjedde noe han ikke hadde forutsett – han fikk låne en scooter av en kompis som selv hadde lånt den. Han krasjet. Han brakk kravebeinet, og scooteren måtte på verksted. Eieren hadde noen tøffe venner – veldig tøffe venner – 2 stk med veldig belastede navn for vold. Han møtte de etterpå, og fikk en kraftig påminnelse om en gjeld som skulle betales. Nå sa vi nei til å bidra, vi hadde brukt så masse penger på narko-gjeld for å berge ham, og mente at nå måtte vi sette ned foten. 
For første gang var vi strateger og brukte gjelden så kynisk vi kunne. Fyrte opp under skrekken hans som var svært berettiget for å få ham inn i behandling.
Det hjalp – motivasjonen var nok litt feil, men det fikk ikke hjelpe – vi klarte for første gang å få en haste-sak for ham og få ham inn på den plassen han og vi ønsket. Det gikk raskt – en lege som vi har et ganske ambivalent forhold til hjalp den gangen iallefall til i prosessen med å slå i bordet på møte og si at dette var ikke noe tema å diskutere. Med alle overdosene og nå sterke reelle trusler om vold i tillegg – han skulle bort. Det hjalp.

2 dager før dette møtet ble hunden vår akutt syk. Voldsomme smerter, utredninger og prøver hos veterinær klarte ikke å avdekke hva det var som førte til at han hylte bare vi rørte ved ham. Så grusomt at jeg får tårer i øynene når jeg tenker tilbake på de dagene. Vi måtte avlive ham – 8 år gammel.
Vår store trøst og kjærlighet. Veterinæren kom hjem til oss, og jeg holdt ham mens han satte sprøyta. Det føles som det er det største sviket jeg har gjort i mitt liv.
Jeg vet det måtte gjøres slik som han led, men . . .Mannen min var så knekt at han klarte ikke å være i rommet. Han sto i et annet rom mens tårene bare fosset.
Vår lille øyestein ble kremert og urnen er plassert ved et tre på landstedet vårt. Turen oppover mens jeg holdt i urnen glemmer jeg aldri tror jeg.
Sorgen er borte, men følelsene rundt det, og savnet er der enda flere år etter. Men jeg prøvde tross alt å tenke positivt. Kanskje han gikk bort og at vi får vår sønn tilbake til oss med at han drar i behandling nå . . . prøvde å finne tankerekker som kunne hjelpe meg og oss gjennom en periode som bare satte oss helt ut.
Det var en grusom tragedie for oss å miste hunden som også var blitt et viktig  bindeledd for min mann og meg. Nå ble det en viktig oppgave for meg å se at min mann også trengte støtte. Hans flukt fra rus-helvetet vi hadde levd i i mange år var turer med hunden – møte andre hunde-eiere, gå i marka etc. mens jeg var på jobb. Nå hadde han mistet sitt holdepunkt i livet.

Hva tar en krefter fra når livet går slik år etter år med stadig nye groteske hendelser som avløser hverandre – ofte overlapper hverandre. Uten pusterom? Ferie var bare å glemme – i mange år var vi ikke utenlands. Kanskje noen småturer hver for oss, men aldri sammen. Det tar på. Vi var glade i hverandre, men å ha energi til å vise det, det var vanskelig det. Det måtte jobbes med. Nå skulle vi prioritere hverandre, mens junior var til behandling.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende