Om jeg dør nå
Får jeg fred i min grav?
Vil tanken på leger og ledere gjøre sitt krav
Selv da – i min grav?
Tanker på deg som stadig gikk ut uten lindring
Blek og sjokkert i møter med leger
Som bare var til som en hindring
Den bitre smaken av malurtens beger
Trakassering og kjeft
Som om du var til heft
Har vært kun det du møtte
Når alt du ba om var respekt og støtte
Livet for narkomane er tøft må vite
Men ikke blant gutta som selv må slite
Motgangen kommer fra helt andre steder
Den kommer derfra hvor makta er leder

Min sønn – du har ingen skyld – om jeg dør
Det skjer kanskje bare for meg litt før
Før jeg blir bedt til den himmelske port
Så kanskje jeg en dag vil avslutte fort
Når all kraft er brukt og ingenting vunnet 
Da er skjebne-trådene spunnet
En overmakt stor står mot far og mot mor
Den som en hersker vil råde
For ham fins det ingen nåde 
Når all makt blir satt inn
Mot den som skal berges
Med rettferds-banner
Vi strever i kamper
Vi strever oss opp
Til topp etter topp
Men slås i bakken
Et grep i nakken 
og vi slenges til marken
Slik – slik er det livet vi klamrer oss til
Mens vi håper at trollet skal snu og bli snill

Om jeg dør nå
Får jeg fred i min grav?
Vil tankene slippe fra urett og makt
Som utøves daglig mot mange i NAV?
Hva om jeg fortsatt i tankene har
Den urett vår sønn har mottatt fra LAR?
De vil aldri mer tenke på meg
Når roen igjen vil senke seg
”Hun sluttet omsider å ringe
nå får vi endelig fred i vår binge”
Skal de slippe fra meg så lett
Om jeg bare kan nå inn med vett
Skal jeg la dem så lett ham tvinge
Når ungen bør være trygg hos ei binne
Jeg hater urett mot de som er svake
De kan ikke selv føre forsvarstale
Jeg kjemper for alle de narkomane
Og holder derfor fortsatt min fane
Min sønn hvor ofte du prøver og prøver
Mens de din integritet deg frarøver

I ringen bokses det runder ti
Det virker så enkelt synes vi
Vi kjemper i redsel i år etter år
Og reiser oss atter med rensede sår
Vi går på igjen i en runde til
Om ingen nå skjønner at liv står på spill
Så vit at jeg elsker min eldste og yngste
Jeg elsker min mann som har slitt med det tyngste
Som vi og så mange for ofte får prøve
Å møte en vegg tross en kamp som en løve
Det skulle alle de kalde bak bordet få prøve
Så kanskje de selv vil bli sløve istedet for døve
Vi prøver å redde et verdifullt liv
Mens de – de bare sliper sin kniv
Retten til livet for barn vi har født
Det er et prinsipp som er altfor dødt

Vil  legge til at dette diktet ble skrevet en svært tung kveld da jeg følte alle dører var banket på, åpnet og smelt i trynet på oss og vår sønn. Da jeg startet å skrive var jeg akkurat så svart til sinns som det kommer frem, men underveis våknet kamplysten opp, og selvom tårene rant mer eller mindre hele kvelden og natta så var jeg full av styrke på morgenen. Siden jeg først publiserte diktet på Narkomanes Pårørende tidlig i juli har det gått jevnt fremover med meg, skrivingen har blitt et viktig våpen i den kampen jeg føler jeg driver mot et tungt byråkratisk hjelpeapparat som lar så altfor mange flotte ungdommer dø uten å få den hjelpen de trenger så inderlig sårt.

I tillegg – vår sønn har fått en fantastisk lege som vi har stor tro på vil klare å ivareta ham som pasient, ikke som en foraktelig narkoman som det han hittil har vært vant med. Må det bare fortsette slik det ser ut til nå.

Nå vil mye (men slett ikke alt) være opp til ham fremover, og litt opp til hvor mye styrke vi selv som foreldre har igjen etter mange års kamp til å fortsatt være der for ham.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende