av
Trønder-Bente in fredag, august 15th 2008 Lagret under:
Dikt,
Hjelpeapparatet
År etter år de kommer og går
Motgang er kun det vi evig får
Høst i mitt hode og vinter i hjertet
En kropp så tung og et sinn fylt av smerte
Hvorfor skal nesten hver eneste en
Av “hjelperne” gi oss kun varige mén?
Trondheim er plassen der vi to bor
Her råder en makt så utrolig stor
Et menneskeliv er så lite verdt
Når rus er problemet så viker de tvert
Foreldre er håpløse huff for no’ dritt
Det vitner om forfall å se de er slitt
De hefter oss bort i en kos passiar
Hva angår det oss om en narkoman drar
Han får det sikkert så bra dit han kommer
På jorda han har vel såvisst ingen sommer
Den dagen de selv blir kalt til sin dommer
Da har det nok blitt altfor sent for pardong
Ta da heller imot her av min lille lærdom
Må de ellers få komme dit ned det er hetest av alt
Om rettferd på jord er umulig, så blir det ei kaldt.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
