Livet fra krybbe til. . . .

9 måneder gikk og enda litt mer

Og så en lykke i kroppen seg brer

Et barn ble født så uskyldig og søtt

Så stort å omsider den lille få møtt

Et mirakel har skjedd oss atter en gang

Hodet blir nå bare fylt med sang

En familie på fire ble skapt der og da

Og vi kjente oss bare så herlig glad

Årene gikk i motgang og medgang

Livet ble slett ikke fylt med bare sang

Den yngste ble sytten og livet for ham var bare en lek

Han røyket og drakk litt og gjorde oss stadig noen pek

Da ordene falt at han slet at han røyket  litt hasj

Det føltes i hodet mitt som et totalt krasj

Min yngste sønn narkoman hvordan gikk det til

Som liten pjokk så stridig men dog alltid så snill

Ti år til har gått -lange år i aller mest motgang

Nei livet ble slett ikke fylt av glede og sang

Vi sliter til hjertet vil briste for å berge en sønn

Men akk så sjelden noen vil høre vår bønn

Hver gang en løsning er nær blir den smadret til smuler

Som ofre vi føler oss slått til jorden av kuler

Hvorfor er det så lite hjelp når så mange rundt oss strever

Hvorfor så umulig enten vi trygler eller krever

Så står vi der atter igjen – vi håper og vi frykter

Kan han denne gangen omsider klare å bli nykter

Vi vet så vel hvilken makt kong Heroin har

Han kjemper for fullt mens han trekker og drar

En drakamp har startet med oss på ei side

Vår sønn og to slitne foreldre må nå igjen lide

En ujevn kamp tar til når kongen fører an i sitt spill

Hva skal til for å gi oss krefter så vi oppnår det vi vil

Ja slik er situasjonen akkurat nå

Nesten glad at jeg ikke kan spå

Oddsen er dårlig men mirakel skjer

Undre hender vel selvom en ikke ber?

Neste kapittel kommer nok snart

Da vet jeg om junior har avrusing klart

Da skal han videre litt mot sør

Om alt går slik det denne gang bør

I

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Et vakum oppsto etter junior var ute av LAR. Vi følte oss tomme, nesten apatiske.
Selv LAR som var siste utvei gikk ikke for vår 25-årige sønn.
Det føltes som om alt håp var ute. Han var jo ikke henvist til noen annen instans og hadde ikke noe tilbud annet enn eventuelt å søke institusjon – noe alle visste han hadde fått nok av med sine dårlige erfaringer og resultater. Nå var alt bare svart.

Men vi måtte jo brette opp armene og gripe fatt i den situasjonen som var der.
I en kort periode i siste tid i LAR og etterpå hadde han en vikar-lege som var veldig hyggelig, men uten erfaring innen rus-feltet.
Jeg følte imidlertid at denne legen ikke var negativ til narkomane som pasienter slik enkelte leger er, men at han var forpliktet til å kjøre svært safe for å gjøre alt etter boka. For hans del var det legemiddel-håndboka. Da vi kom til første møte hos legen etter “utskrivings-møtet”/ansvarsgruppemøtet  på LAR, så håpet vi jo at han ville gi junior en kvote han kunne leve med. Han sa seg villig til å skrive ut en svært liten B-kvote, men gikk etter denne boka si som selvfølgelig gjelder pasienter med en “normal” toleranse på slike preparater. Jeg prøvde å si noe om dette, men da ble han krass i forhold til at han var den som fikk konsekvensene om noe gikk galt. Det stemte jo selvsagt. Nå ble det bare vår sønn som fikk konsekvensene – og vi. Etter en korreks han fikk av overlegen av LAR på en foreskriving han hadde gjort underveis var det sikkert forståelig at han måtte være forsiktig. LAR har makt.

Heldigvis, denne gangen hadde hans ruskonsulent (som hadde mange gode ideer) en ide om at han måtte inn til utredning for å sjekke om en lett diagnose kunne ligge i bunn for rusavhengigheten.
Junior var ikke særlig enig, men godtok dette.
Imidlertid var det legens plikt å sende søknad.
Da jeg ringte til institusjonen det var søkt til i ettertid skulle de ha møte samme dag.
Opplysninger jeg ga på telefon førte til at han fikk ja til behandling.
Legen hadde ikke med noen av de relevante opplysningene i hans søknad.
Forståelig på en måte fra en vikar-lege, men kanskje han kunne ha spurt oss foreldre el ruskonsulent om hva han burde ha med hvis han ikke hadde tid å lese journalen?
Nok en gang ble det mor som ordnet opp. Nok en gang bevis på at narkomane har ikke en sjanse uten noen til å dobbeltsjekke alt og være svært mye pådrivere i dette vanvittige systemet.
Denne vikar-legen er likevel en av de få som jeg ikke bærer på noen bitterhet mot fordi jeg forsto ham bedre enn de med lang erfaring og autoritet.
I tillegg hadde han en ok tone når han snakket til vår sønn og oss.
Tida gikk, og fler venner falt fra for junior. Da utredningen begynte å nærme seg raste han ut igjen. Han prøvde nok en avrusing, men klarte ikke mer enn 2 døgn før han skrev seg ut. De måtte jo ha ham rusfri for utredning – for en tung narkoman som ikke klarer seg i LAR er jo dette temmelig tøffe kår. Så trist at det ikke er mulig å få de innlagt for medisinsk nedtrapping og så ta utredningen i samme sleng. Han var nå fortvilt, frustrert over manglende mestrings-evne, og havnet derfor raskt på kjøret igjen.

En ny ruskonsulent kom til – forrige hadde nå svangerskapspermisjon. Første møte med denne ruskonsulenten ble på en kafe der det var tett mellom bordene.
Da jeg ganske raskt begynte å innføre henne i situasjonen og hva som var skjedd så avbrøt hun meg med å si at nå var hun ny, og hun ville starte med blanke ark. Jeg gapte nesten i sjokk. Spurte om hun hadde lest hans journal, men nei – av samme grunn følte hun det var veldig ok å starte på scratch. Herregud – skulle vi starte på nytt igjen etter alle rundene. Hyggelig var hun, og jeg så at junior hadde en god tone til henne, men mine forventninger utover det var ikke store etter denne starten.

Iallefall ble det nå raskt søkt om reinntak i LAR da vår sønn innså selv at dette ikke gikk. Livet på illegal kvote er tøft. Trondheim er ikke den enkleste eller billigste plassen å være narkoman heller i så måte. Ruskonsulenten satte igang prosessen raskere enn den forrige iallefall. Prosessen startet sensommeren 2007.
Det ble raskt innkalt til forsamtale hos LAR. Der fikk vi høre at hans søknad om reinntak måtte være svært godt underbygd. Jeg skjønte ingenting. Det var gått knapt et halvt år siden han var skrevet ut – på den tida var det ikke noe bedre fatt med ham, han trengte rask hjelp. Jeg prøvde si noe om at han i utgangspunktet ikke skulle vært ute av LAR, men det ble overhørt.  De hadde jo all dokumentasjon om fortida som tenkes kunne. Dette var trenering – rett og slet, eller en hevnaksjon for det som skjedde ved utskrivingsmøtet. I tillegg klagebrevet mitt etterpå . . . . . Men – prosessen var startet, og etter mye strev der jeg også bidra en god del med å forklare hva som måtte med til ruskonsulenten som var fersk i dette yrket så ble søknaden sendt.

Junior tok nå kontakt med en psykiater han hadde vært innom en kort periode tidligere. Denne legen hadde ikke eget kontor lengre, og møtte sine klienter rundt i byen på kafe. Han var behjelpelig en periode med å skaffe dolcontin-kvote.
Denne psykiateren ble i ettertid klaget inn for å ha drevet uforsvarlig.
Gatelegen ble han kalt. Jeg vet sannelig ikke hvem som har vært mest uforsvarlig i forhold til vår sønn og mange i hans kategori. . . . Leger som har fraskrevet seg ansvar for sine narkomane pasienter når de har full mulighet med loven i hånd til å skrive nok medisin til at de kan holdes i live bort fra det illegale miljøet, eller denne “gatelegen” som tross alt visste hva dette handlet om og berget mange.
Han prøvde alltid å få vår sønn til å ta imot terapi fra ham, men hvor mange narkomane vil betale for slikt av egen lomme? Legen var nok på grensen i sin handlemåte, men mange andre har gått langt over grensen i motsatt retning i mine øyne.

Etter hvert skiftet junior til et annet legesenter. Jeg fikk et godt inntrykk på telefon i forkant (alle må jo melde seg over til ny lege før de får time dessverre).
Jeg sier alltid ifra på forkontoret hvilken pasient-gruppe han tilhører og ber de si fra om vedommende lege har negative holdninger til hans gruppe for å unngå skuffelser. Alt hørtes bra ut.
Da han kom til første time var fastlege borte, og en vikar-lege møtte. Hun virket hyggelig, men sa hun måtte kontakte fastlegen før hun skrev ut noe. Neste time ble dette endret til at hun kun skulle ringe institusjonen der vår sønn hadde vært til avrusing nylig og feilet. 5 minutt på tlf med overlegen der (en lege som vår sønn hadde hatt 10 minutts samtale med under oppholdet) endret hele hennes holdning. Hun var is i stemmen da hun sa at overlegen hadde sagt at vår sønn kun vinglet og ikke var noe å stole på i forhold til kvote.
Hvilket sjokk. Så enkelt kan en person med noen få ord ødelegge et svakt håp hos en utslitt narkoman som da veide ca 50 kg, og hans utslitte foreldre.
Hadde jeg ikke vært der ville det nok en gang kunne ført til at vår sønn ville prøvd å begå selvmord. Det at jeg selv i  total fortvilelse sa at jeg ikke orket leve stort lengre på kontoret til legen gjorde ikke noe bedre.
Hun spurte med isrøst om jeg truet henne. Mange leger har dette standard-svaret til ødelagte mennesker som ikke føler de har mer å leve for. Hvor liten empati de har, og hvor uprofesjonelt de opptrer ovenfor mennesker i den totale fortvilelse som er på vippen til sammenbrudd. Vi kom begge gråtende ut av bygningen. . . .
Vel  – mor og far måtte finansiere dop på det illegale markedet igjen.
Råttent. Men – vi så en sønn som hadde mistet troen på alt nå. . . . .

Da hans opprinnelige fastlege var tilbake var vi svært spent. Vi ankom ganske frustrert. Junior satt der så tynn og skjelven med abstinenser og en grusom autoritets-skrekk som han hadde slitt med ei  god stund allerede da.

Legen så svært sympatisk ut, så jeg fattet håp. Jeg tok ordet som junior hadde bedt meg om, men legen ba ham snakke selv. Greit, jeg skjønner jo det.
Han kom imidlertid ikke langt med å beskrive situasjonen med at han regnet med reinntak i LAR, og så spørre om nedtrappingskvote før legen satte et iskaldt blikk i ham og sa:
“Du vet vel at om du virkelig ønsker å bli rusfri så kan du bare bestemme deg, gå ut gjennom døra der og være rusfri resten av livet”. Snakker om sjokk – blikket like mye som ordene.
Jeg sprakk. Sa akkurat hva jeg mente om hans kompetanse hvis han trodde det var så enkelt å bli rusfri etter det lange løpet vår sønn hadde bak seg for å prøve å bli rusfri.
Min reaksjon ble slett ikke nådig mottatt, men jeg angrer faktisk ikke. Det får være grenser. Han la ut om at han hadde vært fengselslege og visste alt  om rusproblem, Tydeligvis mye mer enn vi iallefall. Jeg tillot meg da å si at stakkars narkomane i fengsel når du var lege der. Hmm . . . . den var kanskje ikke smart, men ikke desto mindre sann med en slik holdning.

Nok en lege vi kom i total krig med. Den ødelagte selvfølelsen til vår sønn var nå så ille at han kastet opp i lang tid før han skulle til lege – hver gang.
Ruskonsulenten måtte bli med ham dit noen ganger og mente legen slett ikke var så ille. Neivel, da måtte hun være halvblind om hun ikke så blikket han møtte vår sønn med. Han virket riktignok litt mer sympatisk med henne til stede, men blikket sa nok. Men - konsulenten var ikke personlig engasjert, det blir vel noe annet da.

Merkelig, ruskonsulenten som ikke så noe galt i legens væremåte kunne likevel sitte på venteværelset der før et ansvarsgruppemøte og utøse sin frustrasjon over hvor respektløst det var av legen å ikke holde tida når det var satt av tid til møte.
Jaha – men det ble jo noe helt annet da hun selv ble rammet. Ikke sant?
Sarkastisk sagt av meg? Ja – jeg har blitt veldig sarkastisk og bitter i noen sammenhenger etter alle dårlige erfaringer.
Hun klarte iallefall å forhandle frem noen litt bedre avtaler der for medisinering enn vi og vår sønn klarte, men uansett var det så lav kvote han fikk, at det bare måtte bli sidebruk for en i hans situasjon som var så syk både fysisk og psykisk.
Etter ei tid kom det krav om institusjon for å få kvote. Vår sønn vegret seg, men var nå så utmattet fysisk og psykisk at han ikke fikk mye valg. Da han først godtok det så ble det en ny fight som jeg måtte ta for å få ham raskt nok inn på institusjon før han mistet motivasjon eller døde.

Jeg sitter igjen med en stor bitterhet på leder av denne institusjonen han kom på og faktisk var på i to forskjellige perioder. Jeg skulle ha meldt en del av episodene til Helsetilsynet om jeg bare hadde orket. Men – det ville vel bli bortkastet energi, det virker som de fleste beskytter hverandre når en ser hvor mye som blir godtatt av slett behandling.

Vi opplevde at det var elendige holdninger nesten fra første dag han kom til denne institusjonen. Urinprøvene han hadde like store problem med å avgi under tilsyn var det ikke varslet om i forkant, og han ble nå presset til å stå i kø 3 ganger i uka sammen de andre for å avgi prøve. For noen med hans problem går alt i vranglås da. Først å skulle tisse på kommando, så med som regel ei ung jente eller gutt til å stå og studere nøye at det ikke blir jukset. Imens venter de andre på gangen mer og mer irritable på de som bruker lang tid. Hvor motiverende!!!
Fortvilte telefoner kom hjem – “de sier jeg ikke får kvoten min om jeg ikke klarer avgi urinprøver, men jeg klarer det jo ikke”. Hvorfor kan de ikke bare strippe meg slik at jeg kan klare det? Eller ta blodprøver? Da kom min første konflikt med leder der som var så arrogant og utilnærmelig at det var et sjokk. Denne damen hadde nemlig i forkant vært verdens hyggeligste og støttende på telefon.
Men – motgang kan vise andre sider av enkelte typer folk. Diagnosen skal jeg ikke si her. Den starter på P.

Ny telefon-runde til Gud og hvermann. Mange forsto problematikken og mente dette burde kunne løses av folk i kommunen. Han fikk lovnad om en overgangs-periode for å tilvenne seg, ved hjelp av folk fra kommunen som grep inn, men hele tida maste de på ham på institusjonen om at nå måtte det bli slutt på sær-ordningen.
Hver gang jeg eller noen i kommunen ringte og tok opp situasjonen om hva dette gjorde med hans psyke ble han kalt inn på teppet til leder for å få en reprimande for å ha klaget. Helt grusomt. Han ble totalt nervevrak til slutt – vår sønn som kan stå for mye og ikke minst forsvare mange som blir urettferdig behandlet, han hadde ingen mulighet der hvor han var prisgitt en slik ledelse. Direkte trakassering og ydmykelser mener jeg han ble utsatt for systematisk der.

En gang ringte jeg mens ruskonsulenten var på institusjonen. Hun hadde flere klienter der. Vår sønn ble nesten hysterisk fordi de satt i møte, han, ruskonsulent og leder. De to var akkurat samstemte i å få ham til å be oss slutte å kontakte de. Han måtte ta ansvar selv og det virket som de begge ville ha oss fjernet fra ansvars-gruppa. Han var så utslitt av det mentale kjøret at det var grufullt å vite han satt der uten støttespillere. I nykter og psykisk bra tilstand er han en talefør og oppegående mann, men han var jo behandlet så elendig i så lang tid at de nesten drev ham til vanvidd. Nå ble det altså brukt en slik taktikk for å få lettere spill med ham. Det er lett match ofte med slitne narkomane når foreldre ikke står på – det kan jeg forstå etter det vi har vært vitne til. Men – jeg ba om ruskonsulent på tlf, hun var ikke riktig så hyggelig nå og ville ikke helt bekrefte det vår sønn sa med leder til stede, men hun virket ikke komfortabel i situasjonen. Vel – situasjonen roet seg . . . ei stund. Som hun sa ved to anledninger om denne institusjonen og leger at “jeg skal jo forholde meg til de i andre saker også”.

Denne institusjonen har de tyngste og eldste brukerne på langtids-opphold, og de har et godt rykte for å gjøre en bra jobb for disse.
For tunge narkomane som er mye yngre, og har en “normal” oppvekst så fungerte det derimot slett ikke bra slik vi oppfattet det. Ei helg var vår sønn så suicidal at han ringte på morgenen og sa han ikke orket mer. Jeg er så sliten mamma, jeg klarer ikke dette presset lengre. Det er ikke vits i noe – ingen forstår jo noen ting.
Kjekt å være mor som sitter 17-18 mil unna akkurat da?
Jeg prøvde roe ham og sa jeg skulle ringe leder. Hun var ikke på vakt, men den jeg snakket med var så hyggelig og lovte gå inn til ham. Junior ringte 2 timer senere. Ingen hadde vært der. Ingen hadde reagert verken på at han ikke hadde hentet kvote eller at jeg hadde ringt og meldt bekymring. Betryggende? Han kunne vært død mange ganger. Jeg ringte rasende oppover enda en gang. . . fikk en ny person på tråden som lovte å gå opp til ham. Nå trodde jeg virkelig jeg var hørt, og roet meg litt.
På kvelden ringte jeg ham. Ingen hadde vært opp til ham i løpet av dagen.
Til slutt etter flere timer der han hadde grått og vurdert frem og tilbake hadde han tuslet ned og fått kvoten sin. Da hadde en av de ansatte tatt opp problemet med urinprøvene og at han slet sånn midt i stua med de andre til stede.
Gjett om det hjalp??? Sjokkerende. Han hørtes ut som en liten gutt – ydmyk, kuet, svak i stemmen og så ødelagt som det bare går an å bli.

Jeg klaget etterpå muntlig på det som var skjedd til noen i kommunen, men det førte til at junior ble kalt inn på teppet til leder på nyttog fikk en svært skarp reprimande der for å ha klaget. Det ble uansett bare en muntlig klage, jeg hadde fått total skrive-sperre for lenge siden da. Jeg har ikke kommet så langt enda som til å be om utskrift av journalen, men jeg vil bli overrasket om noe av dette er journalført.

Midt oppe i det marerittet alt var ringte junior og sa med tynn stemme at han hadde fått avslag på reinntak i LAR. Hvilket sjokk. De fleste med kompetanse på området hadde sagt det var svært sjelden med avslag på søknad om reinntak. Dagen etter fikk vi kopi og dro rett til byen – først til Helsetilsynet der vi fikk råd av en jurist. Så ringte vi ruskonsulent for møte. Da vi kom dit hadde hun med en eldre kar i mellom-lederfunksjon. Vi var glad for å få kompetanse, men oppdaget fort det ikke var derfor han var der. Han var rask å signalisere at nok var nok – så gjennom brevet, og sa med en tilfreds mine. “Se her ja – han er jo så heldig at han er en rettighetspasient etter brevet de har skrevet. LAR sier han skal søke institusjon for rusfrihet”. Vi trodde ikke det vi hørte. . . prøvde forklare ham at det var ikke akkurat noen gladnyhet for en som hadde fått mer enn nok av institusjoner og at han søkte LAR fordi han ikke klarte å nyttegjøre seg dette tilbudet. Dette møtet ble en katastrofe. Det endte med at han slo i bordet og ble svært ufin. Kvelden før hadde jeg for første gang ryddet vår sønns leilighet for sprøyter (på tross av at han ville gjøre det selv), men han skulle hjem på perm snart (det var en tøff opplevelse).
Jeg klasket nettet med sprøyter på bordet og spurte om han kunne forestille seg for et liv vi foreldre har – hvor mange roller vi skal fylle bare for at en som ham skulle fortelle oss at han nå hadde fått et godt tilbud? Dette var absolutt ikke noe aktuelt tilbud det som sto i brevet. Det ble full turbulens i rommet. Jeg begynte å gråte, og alt skar seg. Det endte med at han snakket om sin store kompetanse på narkomane og at han hadde 20 års erfaring med dette. Jeg svarte at da var det på tide han sluttet så kanskje det kom inn noen med bedre holdninger. Sukk . . . . . Jeg gikk derfra i krampegråt . . . men vi bestemte oss for å dra til overdoseteamet. De trøstet oss og klarte til og med få meg til å le innen jeg gikk. Engler er det disse karene vi har kontakt med der er. Kan ikke få fullrost dem. De satte mot i oss og sa at ruskonsulent måtte skrive anke til LAR og at det sikkert ordnet seg.  Heldigvis -ruskonsulenten gjorde en god jobb med anken på avslaget, så vi regnet alle med at den skulle gå gjennom. Pga det kunne han være videre i institusjonen på kvote.

Han var der på sin 26. bursdag, og vi dro opp og tok ham med oss på handle-tur og middag (han hadde bedt om permisjon). En utrolig koselig dag som jeg minnes med udelt glede. Han så og hørtes mye bedre ut akkurat da, på tross av at han vantrivdes noe grusomt. Han sa han trodde det ble kake der da han kom tilbake, da han hadde ymtet om bursdag. Det hørtes lovende ut, og hadde vært vanlig praksis i andre institusjoner. Ikke for kaken, men for markeringen. Vi kjøpte en kake for sikkerhets skyld og sendte med ham. Bra var det, ingen markering med kake eller noe der da han kom tilbake.
Dette er en plass som er langtids-hjem for mange av de som slett ikke har familie på banen lengre – koster det så mye å bake ei kake og lage ei koselig kaffe-stund?
Jeg vemmes. Tror trivsel må settes mye mer på dags-orden i enkelte institusjoner. Regler der ble tilfeldig utøvd - post forsvant – beskjeder ble ikke gitt når vi ringte eller andre ringte, og vi ble mer og mer frustrert. Når de skulle på utflukter ble det sjelden annonsert, så de som tilfeldigvis var i nærheten fikk bli med, mens de andre oppdaget det i ettertid. Motiverende? Nei!!!
Av aktiviteter var det bingo en dag i uka, og handletur til en grense-butikk der de kjøper tobakk. Noen turer i skog og mark var også på planen, men for vår bygutt av en sønn er slikt aldri en fristelse, uansett om vi oppdro våre barn til å bli glad i naturen og turer i skog og mark, så ble det nå ikke slik. . . . ingen døds-synd det kanskje? Folk er forskjellige.
Det virket mer som driften var lagt opp som et sykehjem for eldre enn en institusjon for narkomane.

Han skulle ha permisjon i julen etter mye frem og tilbake om det ble godtatt.

Den 22.desember fikk han en festlig julegave fra LAR. Avslag på anke om reinntak. Velvalgt tidspunkt. Det kjørte oss helt i bakken. Ufattelig etter en godt skrevet anke. Vi dro rett til Helsetilsynet og spurte om å få snakke med en jurist som hadde gitt oss gode råd tidligere. Det fikk vi heldigvis, og vi forklarte saken og hvor fortvilt vi var. Jeg skrev en lang avhandling og la ved anken dit. La ved kopier på relevant dokumentasjon og fikk levert det lillejulaften. Jeg følte at dette måtte bare gå bra – juristen var svært støttende. Hun ba oss å feire jul, og sa at svært mange anker dit pleide gå gjennom.

Vi fikk tross alt en koselig jul på landet sammen med junior, vår eldste sønn, hans samboer, og deres nyfødte sønn som var bare 5 dager gammel da de ankom.
Gode minner å ta med seg videre. Men både junior og vi måtte til tider spille skuespill for å holde uroen borte.

Vi merket at junior var svært oppsatt på å komme seg bort fra institusjonen nå. Han var utslitt av å prøve innordne seg uten å føle seg ønsket der på noe vis, og skuffet over å ikke ha fått noe hjelp eller støtte i forhold til avslagene fra LAR. De skulle gått inn og backet ham opp med de tøffe beskjedene.

Tidlig på januar fikk vi muntlig beskjed da vi ringte Helsetilsynet om at anken var gått gjennom, fantastisk. Men – vi var for slitne til å kjenne glede selv da. Kampen hadde nesten ødelagt oss. Det var jo bare flaks at vi hadde beholdt vår sønn i live. Lite ante vi enda hvilken kamp vi hadde foran oss for å få satt igang denne behandlingen.

I januar/februar en gang skrev han seg ut. Han hadde nå kjæreste, og maktet ikke mer av leder og noen få som gjorde livet hans surt. Han hadde fått ja til LAR, og mente nå at han ville få kvote av legen når han kom ut nå som han var regulert på dolcontin og så bra ut. Veeel, det var hans mening. Vi var ikke vant at noe gikk greit.
Legen så det ikke slik. Han mente det var avtale-brudd uansett hvor bra og motivert vår sønn virket nå.
Ny krig, og så mye motbør på unødige ting, at vi nok en gang kjempet med nebb og klør for å finne løsninger som var mulige heller enn å se at kun straffe-tiltak ble brukt mot ham uten grunn. Hvorfor ikke ivareta det som var bra hos ham nå som han tross alt hadde skrevet seg ut? Hele tida har fokus vært på negative ting heller enn progresjon som det også har vært mye av i disse årene.
Men . . . hva har vel vi å stille opp med? Vi er jo bare uvitende foreldre. . . . . .

En ny tøff tid kom der vår sønn var prisgitt en lege som betraktet ham som noe som krøp frem fra under en stein til tider. Uansett hva vår sønn sa så ble det vridd på til noe helt annet enn han mente. En av oss foreldre var med hver gang for å vite hva som ble sagt, men det hjalp ikke stort. . . . Motgangen førte på nytt til sidebruk, og etter ei tid så ble kravet om institusjon nok en gang fremlagt som eneste mulighet for kvote. Vi hatet tanken like mye som ham etter alt som skjedde der forrige gang, men ingen andre alternativ var aktuelle fikk vi høre samme hvor mye jeg prøvde å argumentere. Økonomien styrer det meste.

Hans far kjørte ham til institusjonen igjen da vi kom så langt etter utrolig mange tøffe runder – institusjonen var nok ikke spesielt interessert i å få ham tilbake like lite som han var interessert i å komme dit. Underveis dit ringte sønnen vår og ba meg ringe å sjekke at kvote var sendt dit, og at det var klarert med urinprøver denne gangen som hadde vært et flittig tema før han dro.
Jeg prøvde å unnslå meg å ringe pga den ampre tonen som var mellom meg og leder sist, men han grudde slik at det ble så jeg ringte.
Da jeg fikk henne på tråden grudde jeg så magen knøt seg. Jeg prøvde ta en avslappet tone, presenterte meg og sa junior var på vei og hadde bedt meg ringe og sjekke ut noe bare. Sa også raskt og hyggelig at jeg håpet vi kunne starte på ny frisk denne gangen og samarbeide om gode løsninger.
Hun svarte med is-stemme at hun så ikke at det kunne være noe å diskutere, men jeg presenterte nå hans spørsmål likevel, og fikk til svar med en så sukkersøt stemme at den iskalde stemmen var bedre “Her er vi profesjonelle, og din sønn har skrevet under en avtale i likhet med de andre her – om han ikke vil ha det slik så er det hans valg”. Snakk om sjokk – i neste omgang sa hun at jeg måtte ha tiltro til at de kunne håndtere ham (som slakt eller) de var jo tross alt ekspertisen, og at jeg måtte gå ut i sola og slappe av nå. Jeg klarte nesten ikke å svare av sjokket, og ble sittende i hysterisk krampegråt i 2 timer. Jeg klarte ikke ta telefonen for å overbringe den beskjeden til vår sønn – jeg var altfor ødelagt til å formidle noe som bare ville føre til at han snudde i døra der selvom jeg helst ville hatt ham hjem med en gang.
Etter jeg begynte å hente meg inn ringte jeg Overdoseteamet i Trondheim som har vært våre støttespillere hele tida. Jeg bare gråt i telefonen, men klarte da å få utav meg hva det gjaldt. Vår beste støtte der mente at dette måtte det gå an å ordne opp i, og han trøstet meg så jeg klarte å hente meg inn etter hvert – snakk om forskjell på folk.

Det ble mange og tøffe runder på nytt. Urinprøvene var fortsatt en evig kilde til bråk. 17. mai ringte han rasende og var blitt nektet å få bestikk da han hadde kjøpt seg et måltid mat selv som han varmet på tekjøkkenet på kvelden. De hadde mikro-ovn der, men alt av mat og bestikk var innelåst på kjøkken annet enn til faste spisetider. Koselig. Etter ei tid hadde ei ung jente som jobbet der kommet og bedt om unnskyldning på vegne av den som gjorde det, men . . . det får da være grenser en slik dag. Samme hvor mye han prøvde så ble alt han gjorde galt. Vi snakket med en som bodde der da han fikk skyss med oss en gang. Han var fornøyd for egen del, men sa at han kunne ikke fatte den behandlingen vår sønn fikk i forhold til ham selv og andre. Men – han våget ikke si noe – han måtte være der lengre og var avhengig av fortsatt å være snill gutt. . . . Når det er sagt – mange av de ansatte var hyggelige og støttende til vår sønn. Men – noen få personer i enighet med ledelse kan ødelegge noen totalt. Her var det snakk om en som hadde dårlige erfaringer bak seg fra før i forhold til maktutøvelse, og det gjorde ikke psyken noe bedre.

Et nytt lege-skifte ble foretatt – denne gangen nesten mot vår vilje – hans fastlege hadde blitt litt mykere i det siste, og vi var redd for nye dårlige erfaringer, det kostet psykisk å starte opp nye runder med nye uvillige leger. Men kjæresten til vår sønn hadde nå gjort en utrolig jobb med å sende mail rundt til lege-senter, forklart situasjonen at han ventet på oppstart i LAR, var i vente-institusjon, og hatet å være der. Trengte kvote mens han ventet, og hun fikk napp på et legekontor etter dette.
Alt virket så bra – vår sønn skrev seg ut – også begynte ventetida på å få kvote fra denne legen. Junior hadde flere legetimer han betalte for der, men ingen kvote kom. . . . . hele tida var det noe som måtte ordnes. Denne legen hadde svært mange ledige plasser og vi lurer i ettertid om det var grunnen. Det ble en helt katastrofal situasjon for vår sønn da denne legen ble kanskje den verste han hittil hadde vært borti i forhold til at det nå var løftebrudd, direkte løgn, og et humørskifte som var nifst å bivåne. Hvordan mange har klart å bli leger lurer jeg virkelig på.

Denne legen sa ganske raskt at overlegen på LAR nektet ham å foreskrive den kvoten vår sønn trengte. Hvilket sjokk – flere sa at hun ikke hadde makt til dette, men legen sa hun hadde det. I vår fortvilelse måtte vi tvinge frem ansvarsgruppemøte. Vi hadde dårlig med støttespillere, og nå begynte panikken for å skaffe en god støttespiller til dette møtet. Det kommer jeg til i neste innlegg. Dette ble et vel langt innlegg. Bittert, og vanskelig å sette ord på da det beskriver en utrolig tøff periode fra disse årene. Ikke tøffest med vår sønn nå, men med et hjelpeapparat som nå på de fleste vis hadde blitt fienden.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

På nytt vi har fått en skjør liten spire av håp

Følelser i dvale uendelig lenge . . . men så . . et gryende håp

Uten håp - hvilket liv helt uten håp

Når det stormet som verst – så svak var da tanken om håp

Men det var der . . . der bakom smerten . . et ørlite håp

Nå ligger den der – en spire  . . . .spiren av håp

La denne spiren få gro seg sterk til en mektig bølge av håp

En bølge så kraftig at all  motløshet kan erstattes med håp

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Samarbeidspartnere heter de så fint alle som er med i en ansvarsgruppe for en narkoman eller andre som har behov for denne funksjonen. Også foreldre som er med i denne ansvarsgruppen ehar samme fine navn – samarbeidspartnere såvidt jeg vet.

Ansvarsgruppe er en rettighet som er utrolig flott hvis det bare fungerer slik det er ment.

Slik at alle blir hørt, og alle kan innse at kompetansen ikke ene og alene sitter på den enden av bordet der den faglige lærdommen sitter. Realkompetanse er nemlig ikke å forakte.

De fleste rundt bordet har aldri lest hele journalen til brukeren – ofte ikke deler av den en gang. Det har de jo ikke tid til – sier de. . . Men for å skjule at det er tidsmangel så sier de som regel så fint hver gang en ny ruskonsulent eller saksbehandler går inn i saken at

” Det er best å starte med blanke ark i slike saker så jeg ikke blir forutinntatt”.

Du verden så kjekt tenker vi da – det skulle vi også ønske at vi kunne, men så enkelt er det vel ikke? Bør vi ikke ta med oss noe lærdom på veien om hva som er bakgrunnen, hva som har feilet og finne noen svar på hvorfor det ikke funket???

Det er ofte vi foreldre alene som vet det meste om bakgrunn til brukeren. Det er vi som vet hva som skjuler seg enten bak en depressiv maske, eller veltalenhet som bunner i helt andre ting enn selvinnsikt, men som er så lett å la seg lure av for mange i hjelpeapparatet som slett ikke ønsker masse innblanding fra oss foreldre . . . Vi føler oss ofte som et hår i suppa fordi vi blir sannhets-vitner slett arbeid. Det vil si, sannhetsvitner på sett og vis, for etter hvert mister vi foreldre troverdighet når vi ser nok slett arbeid, og begynner å klage på det som skjer. . . . Dette skjer gradvis, men blir ganske så tydelig etter som tida går og vi foreldre klager litt for ofte. Da trår teknikker inn for å få oss ut av ansvarsgruppa.

Den narkomane blir da ofte forsøkt manipulert til å forstå at vi foreldre ikke bør være så tett inn i hans liv, og at alt blir enklere uten oss i gruppa. Noen som har erfart det samme som oss? En skremmende opplevelse. Vi er mer enn enige i at vår sønn og vi har altfor tett kontakt og at vi trenger å bli fritatt for ansvar for hans liv, men da må vi vite at hjelpeapparatet er der for å hjelpe ham, ikke for at de så i neste omgang forklarer ham at nå må han ta grep om eget liv. Det kan han nemlig ikke. Ikke enda iallefall. Men den biten blir mye lettere å få til for hjelpeapparatet når vi distanserer oss litt i perioder der nok er nok av å møte veggen. Da står plutselig brukeren helt alene mot de som skal være hans hjelpere og blir kjørt knallhardt i forhold til å ta ansvar. Deres forpliktelser for å støtte opp blir bagatellisert, og i stedet for å backe ham opp skjer da ofte det at han blir psyket ut og raser rett utpå. Så må vi manne oss opp til å gå inn på nytt og kjempe de samme kampene der alt vi før har klart å få gjennomført er tilbake til start.

Trist og svært frustrerende.

Realiteten er nemlig at svært mange narkomane og andre brukere som trenger ansvarsgruppe ber om det fordi de ikke kan ta ansvar for eget liv. Det skal ansvarsgruppen hjelpe til med så de gradvis kan ta tilbake styring over livet sitt. Men med små skritt, og langsomt tempo. Og ikke minst – med god støtte fra ansvarsgruppa.

Alt dette skriver jeg for å forklare frustrasjonen som oppsto når vår sønn var i en fase der han hadde startet på metadon-behandling, livet så lovende ut, men han slet med rus-sug. . . . Livet var innholdsløst, og vi så tydelig farene for at dette kunne gå galt. Selv snakket han åpent hele veien med sin konsulent i LAR som han hadde god tone til, men ingen gikk noe inn på hva som burde gjøres for å prøve å aktivisere ham og stoppe tanke-kjøret hans. Psykolog som vi snakket om i denne tida sa ruskonsulenten han måtte vente med til han var kommet lengre i behandlingen, ellers ble det for mye til ham. (eller for mye å gripe fatt i for ruskonsulenten?.

Hmmm . . . jaja, så langt kom han aldri.

Kjæresten og han begynte å få problemer, og fremtida så straks mye svartere ut. Rus-sug kunne døyves noe når han var i et forhold, men med problemer der så virket det skummelt.

Så plutselig var sprekken der. Han innrømte med en gang, både til oss og konsulenten på LAR. Skuffelsen var stor selvom vi visste det nesten “hørte med” for de fleste. Nå fryktet vi fremtida igjen. Han mente selv at dette skulle gå bra, men vi følte motivasjonen var svekket av at forholdet skurret.

Mye krangel fulgte, og humøret sank mer og mer. . . vi slet med å prøve å motivere ham men fant ingen gulrøtter som funket. I tillegg var vi utslitte. Vi fikk aldri hvile. Hele denne tida hadde vi masse telefoner og styr for å prøve å rydde i alt av etterslep som dukket opp. Regnings-krav an mass. Bare på en dag dukket 3 kjempe-regninger opp som vi trodde var frosset i lang tid. Bare en slik hendelse var nok til at han gikk totalt i kjelleren, og likeså vi. Når vi prøvde få ruskonsulent til å gripe fatt i det så fikk vi høre at det var ikke oppfølging sin bit. Dermed falt det på oss – som vanlig. Dager gikk til telefoner for å få ordninger om oppdeling av regninger. Noe betalte vi, litt klarte han selv, og andre regninger fikk vi frosset pga liten betalingsevne. Et trenings-studio droppet til og med kravet da vi forklarte situasjonen. Mange ok folk snakket vi med da, men hjelpeapparatet glimret med sitt fravær. Alle disse problemene tappet oss totalt så vi ikke hadde krefter til å være der og støtte vår sønn slik vi ønsket. Det ble heller mye sure miner og oppgitthet enkelte dager fra oss også fordi vi bare var så utkjørt. Dette hadde jo vart i mange år, og alltid var det vi som måtte rydde pga at det aldri var lagt planer for fremtida. Institusjonene skryter så flott av at de er dyktige på å hjelpe ungdommene til gode ordninger i forhold til økonomi etc. så tida etterpå blir bedre. Det er noe vi ikke har sett mye til. Vi har alltid måtte rydde i etterkant da gjelda har økt hver periode i institusjon.

Det ender bestandig med at vi foreldre må foreta brannslukking i ettertid.

Hvor er de offentlig ansatte som har betalt for å gjøre en jobb i forhold til sine brukere?

Som regel temmelig fraværende slik vi har sett i forhold til vår sønn.

Det ble mer sidebruk på vår sønn. Nå var han deprimert og mistet den selvfølelsen han hadde bygget opp på disse månedene hvor han hadde mestret livet noenlunde og hadde vært litt sosial ikke minst.

Et vanskelig forhold var han ikke kar om å ta nå.

LAR ville ha ham på institusjon for å sikre progresjon i metadon-behandlingen, men han takket nei. Han torde ikke for da visste han at kjæresten ville slå opp. Han måtte ha noen som var der i livet hans utenom oss. Til slutt godtok han en avrusing for å få fortsette metadon-behandlingen. Han dro motløs inn, og vi følte at her var det ikke bra odds for å klare gjennomføre. Ganske riktig. Da han snakket med kjæresten 2 døgn senere truet hun med å slå opp, og han skrev seg ut på flekken.

Samme kveld slo hun opp uansett.

Tilbake satt en knust ungdom som angret å ha skrevet seg ut. Vi ringte institusjonen og lurte på om han fikk komme tilbake da han ikke hadde ruset seg enda, men svaret var nei. Det var ingen rutine på å ta inn noen på kvelden.

Dagen etter var han ikke motivert. Han klarte seg 3 dager uten rus, men da var plassen ikke ledig.

Han var så deprimert at vi nesten ikke klarte å være sint på ham en gang. Han hadde en enorm skyldfølelse i forhold til oss og følte han var totalt verdiløs. Vi fikk ham inn på en avrusings-plass som Overdoseteamet henviser til. Der hadde han trivdes før, og vi krysset fingre, men . . han var så i kjelleren at han klarte ikke gjennomføre der heller. 3 dager så var han ut igjen.

LAR var nå svært negative til ham. Han var useriøs sa de. Det mente ikke vi. Han hadde bevist at han var rusfri de første dagene etter han skrev seg ut første gang, noe urin-prøvene viste, da var han ikke så useriøs som de sa. Det mente vi beviste at det handlet om kjærlighetssorg, ikke entydig rus-sug. Han var så syk hver gang han skrev seg inn til avrusing, at det var trist å se hvor hardt han prøvde. Enda en runde fulgte på institusjonen han skrev seg ut fra først, men han måtte gi opp. Hans tapre forsøk som vi foreldre så ble avfeid som tull. Dette på tross av at han aldri ruset seg frisk fra abstinenser før han skrev seg inn igjen som de fleste gjør. Det er vanlig å vente til kroppen tar seg igjen før en legger seg inn for nytt forsøk. Dette hadde vi imidlertid svært motstridende opplevelse av. Vi så en sønn som prøvde alt han kunne, men feilet. Det gjorde ikke de.

Vi fikk nå en dårlig tone til LAR i og med at vi mente den dårlige oppfølgingen fra ruskonsulent i kommunen, og manglende innhold i livet, rus-sug fra dag 1, i tillegg til kjærlighetssorg nå, det var noe han hadde vært åpen på hele tida og burde fått noen tilbud for å avhjelpe lenge før.                                                  

Påsken sto for døra, og ansvarsgruppemøte skulle være like etter påske. Jeg hadde fler ganger tatt opp at det var altfor lang tid mellom disse møtene uten å få respons. Nå kom sjokket.

Ruskonsulenten ringte og sa at junior hadde skrevet seg ut av LAR da han var på sitt ukentlige møte, og måtte starte nedtrapping. Jeg ble helt fortvilt og sa dette var feil, de kunne ikke starte nedtrapping rett før påske når det skulle være ansvarsgruppemøte rett etter påsken. De visste hvor sårbare narkomane er i høytider om ikke dette skulle skje i tillegg. Ingenting nyttet uansett hvor mye jeg ba og kjempet. De påsto han hadde skrevet seg ut frivillig, vi mente de hadde manipulert ham i en svært sårbar fase i livet der det var en ekstrem stor fare for overdose eller selvmord. Det sa vi rett ut. Selv var han så fortvilt at han klarte ikke å redegjøre for hvorfor han skrev under. Han følte seg så mislykket og deprimert at ingenting betydde noe. Da urinprøve viste sidebruk ble det i tillegg en uforsvarlig tøff nedtrapping på metadonen (som skal være mye verre å komme seg av enn heroin). Påsken ble et mareritt der vi hadde ham med på landet og strevde det vi kunne for å gi ham livsgnist.

Midt i påsken kom budskapet om at en av hans aller beste venninner i miljøet var død i overdose. 18 år gammel, den dagen han fikk vite det glemmer jeg aldri. En nydelig solskinnsdag der jeg og han satt på trappa da telefonen kom og vi fikk sjokk-nyheten. Jeg skalv så jeg ristet hele dagen mens tårene bare rant i en stum gråt – hele dagen. Jeg klarte ikke holde verken ben eller fingre i ro uansett hvor mye jeg prøvde, og han bare gråt og forbannet ham som satte skuddet på henne der hun døde – han forbannet livet som tok fra ham alle vennene hans, og han forbannet LAR og alle som ikke ville gi folk som ham og henne en sjanse til et verdig liv.                                                  

Det ble ei tøff påske, men han overlevde. . . . .

Midt oppi dette fikk vi også en annen sjokkerende hendelse i nær familie om noe som holdt på å ende helt galt, og vi følte nå at det måtte hvile en forbannelse over oss.

Ansvarsgruppemøtet fant sted, men nå kalte de det et utskrivingsmøte. Nytt sjokk. Overlegen på LAR var til stede, og hun tok ordet og begynte en lang avhandling om hva som hadde ført frem til situasjonen der han skrev seg ut som hun sa. Jeg protesterte tidlig og sa at dette skulle aldri blitt en utskriving før ansvarsgruppa var samlet så vi kanskje kunne funnet løsninger sammen. Hun ga meg bare isblikk og fortsatte sin utredning, tida gikk og jeg visste at vi hadde ingen mulighet til å samle disse rundt bordet på lenge, og hva nå??? Til slutt var jeg så fortvilt at jeg reiste meg og ba henne rett og slett om å forlate rommet så vi fikk diskutere tiltak som kunne settes inn fremover når fortida ikke var noe å diskutere for å gjøre om utskrivingen. Det sjokket som fulgte i rommet var merkbart. Men jeg var så sint, at hun reiste seg samlet papirene og gikk ut nærmest i sjokk tror jeg. Det tror jeg vår sønn har fått lide for i ettertid. En farlig beskyldning kanskje som jeg en gang begynte å lure på om jeg tok feil i, men . . . alt tyder likevel på at det må være slik – mye har nemlig skjedd i ettertid. Masse som ikke burde ha skjedd slik vi ser det. . . men det får komme i neste runde. Det tar på å gå inn i fortida. Jeg har nå kommet til tida etter påsken 2007, og jeg kjenner bitterheten siger innover meg når jeg tenker på den urettferdigheten vår sønn og vi mener vi har blitt møtt med i etterkant. Norge er et lite land, og fagmiljøet er også lite og kollegialt.

Mange deler er utelatt her på tross av at jeg skriver detaljert, men når en lever med rusen så tett på seg er et døgn på 24 timer ofte uendelig langt.

Bare ett døgn kunne vært nok til å fylle ei bok på det verste. . . . . . og det meste ville ikke blitt hyggelig lesestoff.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Djevel på jord Kong Heroin – men for noen så god

Der han driver og suger ut menneskeblod

Ofre er slaver for livet i rusens klør

Mors og fars hjerter  - for evig blør

Kong Heroin hvilket rike ser du som ditt

Har absolutt hele jordkloden nå ditt eie blitt

De henger der ofrene hekta for livet på stoff

Hvorfor straffes i tillegg når lindring kan gis til sinn og til kropp

Land etter land har tapt dette slaget

Norske narkomane er de som verst blir plaget

Nordmenn skal være så fantastisk bra

Hvor i alle dager har dette kommet fra

Våkn opp se rundt deg til andre land

Bjarne Håkon Hanssen vis deg som en mann

Ta ansvar la narkomane få mye bedre kår

Som det nå er de sliter for livet med grusomme sår

Illegal dop er no innmari dritt

Sørg for at Norge for det snart blir fritt

Med legalisering den synlige rusen fjernes vil

Bort med skudd på Plata og bakmenns dystre spill

Prostitusjon og rus kan bli en saga blott

Om det nå bevilges en skikkelig pott

Kun lovlige former kan gi oss ro

Gi oss nå snart en fremtid i tro

Store ressurser går tapt hvert år med så mange som dør

Hvorfor la det skure og gå slik det alltid var før

Grep kan tas om endring virkelig er din visjon

Nå er det opp til deg hvis det da ikke kun er fiksjon

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hele den høsten og vinteren husker jeg lite av – i grunnen husker jeg veldig lite av alle årene som har gått siden tragediene rammet oss så grufullt og jevnt i år etter år fra min søster ble syk.
Bruddstykker og små episoder er det jeg husker – mest triste -skremmende og grusomme episoder.
Julen det året er totalt visket ut av minnet.

Nyttårsaften husker jeg litt fra. Junior skulle bort på fest, og vi selv var glade fordi vi var bedt bort til venner.
Vi ringtes utpå kvelden, og junior virket helt ok. Han sa de var ute, og vi hørte masse stemmer og styr som vanlig er på Nyttårsaften.
Da vi kom hjem kom sjokket. Festen foregikk hos oss, og det var ikke småtteri. Ei dør til stua var revet av hengslene. Ravende fulle ungdommer som nektet å gå. Ei prisme-lysekrone var revet halvt ned og var skadet. Lakken på pianoet var skadet av varme. Trolig hadde de avfyrt kinaputter el. l. som hadde truffet pianoet. Det så ille ut der. Ei jente lå og sov i senga vår – heldigvis påkledt.
Det ble noen runder med kjeft og temmelig mye styr før vi fikk alle ut. Vår sønn ble utrolig nok så fornærmet over at vi jaget alle, at han ble med dem.  Dagen etter fant vi ut nøkkelen til utgangsdøra var borte. Det føltes utrygt, men heldigvis skjedde ingenting pga dette iallefall.

I ettertid kan jeg se det nesten tragi-komiske i vår totale naivitet i enkelte episoder. Vi var så uvitende på feltet at det ikke burde vært mulig. Ingen varsel-lamper lyste i rett retning. Alkohol var det vi pleide å formane om. Ikke drikk sprit – vi var livredde for tresprit, eller HB som kunne være skadelig nok for en ung gutt. Hva visste vel vi om at mye verre trusler var vår skjebne?
Da sila i kjøkken-armaturen plutselig var borte, da skjønte ingen av oss noe.
Tomme brusflasker var skåret hull i, og vi var irritert over at han satt og lekte med kniv på den måten istedet for å pante flasker. Aviser sammen-rullet og teipet medførte også  irritasjon fordi han ofte tok den nye avisa. Skjeer som var svarte av flammer – jeg trodde han lekte seg med lighteren og grublet på hva dette var for noe.
Kanskje uroen var der og murret, hva vet jeg. Der og da var jeg/vi noen utrolig uvitende idioter – annet er ikke å si. Men, det jeg kan om emnet idag – det kunne jeg ikke da. Slik er det bare.

Evig motgang, sorg vi skulle bearbeide, men aldri rakk å bearbeide fordi neste hendelse alltid sto for døra. Alt dette førte sikkert også til at vi ble blinde for det som skjedde foran øynene på oss. Vår sønn var nok også en god skuespiller denne første tida.
Men da han først hadde fortalt . . . . . . . . .

Da vår sønn først fortalte om sitt rus-problem så var han tydelig på at dette skulle han klare å komme seg utav – bare vi ville støtte ham og tro på ham. Men – det ble raskt nye avsløringer.
Nå ble jeg brukt omtrent som skrifte-stol. Jeg  opplevde at han nå hadde et utrolig behov for å snakke om alt. Han rettet skuldrene og gikk lett videre etterpå, mens jeg satt som en forstenet mumie imellom etter å ha gitt ham formaninger eller støtte med på veien alt ettersom. Nå var det meg byrden og vissheten lå hos, og etter hvert, oss når jeg fikk delt det med hans far.

Den desperate kampen for å finne hjelp, da vi skjønte at det ikke var så uskyldig som han sa.
Det var ikke bare å se i gule sider om hjelp. Hva skulle vi se etter? Vi ante faktisk ikke hvem vi skulle henvende oss til. Han fylte snart 18 år, og vi skjønte vi ikke rakk å få gjort noe før han var myndig.
Vi fikk kontakt med en av hans lærere, en fantastisk mann som virkelig prøvde å hjelpe. Han var den som fikk oss til å forstå at det ikke var lett å få hjelp. Det han formidlet var at det var nesten umulig å få riktig hjelp til rett tid. I ettertid fikk vi vite at han i sin desperasjon hadde sendt mail til statsminister, og et utall ministre for å si noe om at det er ikke fins hjelp å få i slike situasjoner.
Han var fortvilt over å se enda en elev rase rett utfor, uten mulighet til å skaffe hjelp.
Han visste at vår sønn var skikkelig ut å kjøre allerede – han hadde sett tegnene før hos andre. Han fikk  svar, jeg husker ikke hvem som svarte, men vet jeg har kopien etter en opprydding i vår sønns papirer en gang. Svaret gikk ut på at de hadde full tiltro til at Trondheim kommune hadde kompetanse til å skaffe hjelp til en ung rusmisbruker og at det var der henvendelsen skulle gjøres. Hvem i Trondheim kommune? Og hva skulle vi be om hjelp til? Selv mente vår sønn at han hadde full  kontroll nå. Nå som han hadde fortalt om problemet var det liksom ikke så farlig lengre – vi var sikkerhetsnettet.

Det gikk som det måtte gå – skolen ble avsluttet før jul. Han ble totalt ukritisk i valg av rusmidler, og begynte å bli utagerende og vanskelig å ha med å gjøre i perioder.

En dag jeg prøvde å nå inn til ham  sa jeg:  ”Herregud – du må ikke prøve sprøyter iallefall, du må stoppe nå før det går så langt. . . . Du har vel aldri prøvd det noen gang?” Jeg hørte min egen stemme med en skarphet som skar gjennom rommet. Kjente tunga bli knusktørr.
Ren og skjær angst mens jeg venter på at han skulle si nei. Det utenkelige var sagt – ingen vei tilbake. “Jo, mamma – jeg har prøvd sprøyte, men bare en gang”.
Sprøytenarkoman – hårene reiser seg på kroppen og jeg kjenner jeg blir kvalm.

Hvilket nummer i rekken av løgner var det tro? Det at han hadde satt sprøyte en gang?

“Jeg skal aldri gjøre det mer” hørte jeg ham si. Langt borte fra. Jeg klarte ikke å tenke en fornuftig tanke. . . Alt jeg hadde lest om sprøyte-narkomane. Dødelighet – Overdoser – HIV – Avhengighet – Gjeld – Torpedoer  . .
Herregud jeg blir gal, tenkte jeg – hvordan skal jeg fortelle det til mannen min? Hvordan skal vi klare å leve med dette? Vi kommer til å klikke begge to, dette er bare for mye for oss etter alt som har vært. Men det jeg sa var “Du må få hjelp, nå må du skjønne at du trenger hjelp, ellers må vi prøve å få deg inn til tvangs-behandling. Han lo da. En hard latter . . “Tvang hjelper aldri på meg mamma, ikke prøv en gang – før tar jeg livet av meg. Hvorfor skal jeg sitte i en institusjon fordi om jeg har et lite rus-problem? Dessuten, om du prøver – du vil aldri klare det. Har hørt mange som har prøvd det før deg, det går ikke. Jeg har ingen overdoser eller noe, det er så mye som skal til for å få noen inn på tvang.”
Ja – det lærte jeg mye om i ettertid.

I vårt liv ble galskapen nå vår hverdag. Vår yngste sønn ble mer og mer agressiv av blandings-misbruk. Vi  håpet enda at han skulle innse problemet og ta imot hjelp, derfor unngikk vi å si noe til andre enn nærmeste familie. Vi begynte å bli unnvikende til venner, endret atferd sakte men sikkert for å dekke over hva som skjedde hjemme.
En stadig strøm av unge venner og venninner kom og gikk når vi ikke var hjemme. Nå ble det stadige telefonrunder med advarsler og formaninger om vår sønn,  ikke minst til hans venninner om å  ikke ruse seg. Deretter begynte jeg å ringe til mødre av kjærester for å advare om problemet vår sønn og hans miljø hadde. De fleste tok det ok, mens noen virket likeglad, som om detet var vanlig. Jeg slapp å få sinte bemerkninger iallefall, det var jeg også forberedt på. Vår sønn var rasende hver gang han fant ut at jeg enten hadde advart venner eller kjærester. Det lot jeg ikke innvirke på min avgjørelse uansett.

Jeg hadde jobbet bare litt over 1 år i min nye jobb da rusproblemet ble avdekket for oss. Det var en jobb som krevde at hodet var på plass, og i flere år flyktet jeg mest mulig inn i jobb-situasjonen. Det var masse å gjøre, noe som passet meg bra for å slippe å tenke på problemene hjemme. I tillegg hadde jeg et voldsomt behov for å mestre noe nå. Jeg følte meg så innmari mislykket. Hans far hadde nylig blitt hjemmeværende etter å ha gått av tidlig  i jobb pga overtallighet. Han hadde jobbet i mange år fra ung alder, han var sliten av stadige omlegginger og nye data-system, så han gledet seg nesten til dette. Nå ble ikke livet helt det han hadde tenkt seg. Det å være hjemme sammen med en narkoman sønn var ingen drømme-situasjon. Narkomane i slike faser  er temmelig rom-store. Selv-fokuserte, manipulerende og ganske så krevende. Det at junior gikk på amfetamin i kombinasjon med det meste av party-dop den tida sammen med alkohol gjorde at han ble som en tikkende bombe.

Vår eldste sønn og han var mot-poler til de grader, så det endte med at vi anbefalte vår eldste sønn å flytte på hybel. Dette var en tung avgjørelse, men det ble gjort for å unngå at noe alvorlig skulle skje. Junior gikk nå med kniv på seg, og den aggresjonen som ble utløst når de møtte hverandre når han var i rus var ganske nifs. Altfor mange familie-tragedier skjer i slike situasjoner, derfor følte vi at dette var den beste utveien for å trygge begge. Hver gang junior var i tung rus og sovnet tok vi fra ham kniven og gjemte i kjeller eller hvor som helst, og sa han måtte ha mistet den ut.
Han bar den for forsvar som han sa. Nå skyldte han penger – store penger.

Marerittet vi trodde hadde startet lenge før var såvidt begynt. Alt gikk så fort etter at han først innrømte sitt rus-problem, det var akkurat som det bare eksploderte.

Forts. følger

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

År etter år de kommer og går

Motgang er kun det vi evig får

Høst i mitt hode og vinter i hjertet

En kropp så tung og et sinn fylt av smerte

Hvorfor skal nesten hver eneste en

Av “hjelperne” gi oss kun varige mén?

Trondheim er plassen der vi to bor

Her råder en makt så utrolig stor

Et menneskeliv er så lite verdt

Når rus er problemet så viker de tvert

Foreldre er håpløse huff for no’ dritt

Det vitner om forfall å se de er slitt

De hefter oss bort i en kos passiar

Hva angår det oss om en narkoman drar

Han får det sikkert så bra dit han kommer

På jorda han har vel såvisst ingen sommer

Den dagen de selv blir kalt til sin dommer

Da har det nok blitt altfor sent for pardong

Ta da heller imot her av min lille lærdom

Må de ellers få komme dit ned det er hetest av alt

Om rettferd på jord er umulig, så blir det ei kaldt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

“Herregud – Ikke finn på å prøve sprøyter, du må stoppe nå, før det går så langt. . . . .
Du har vel aldri prøvd det noen gang?”
Jeg hører min egen stemme med en skarphet som skjærer gjennom rommet.
Kjenner tunga bli knusktørr. Ren og skjær angst mens jeg venter på at han skal si nei.
Det utenkelige spørsmålet er stilt – ingen vei tilbake.
“Jo, mamma – jeg har satt sprøyte, men bare en gang”.
Sprøytenarkoman – hårene reiser seg på kroppen og jeg kjenner jeg blir kvalm.

Hvilket nummer i rekken av løgner var det tro? Det at han hadde satt sprøyte bare en gang?

Forhistorien

Vårt yngste barn – en gang en liten baby, en liten gutt som vi var redd skulle dø fra oss allerede i 3-års-alderen da han fikk RS-virus, og ingen legevakt ville tro på oss som sa dette var alvorlig.

Hysteriske foreldre var nok diagnosen vi fikk. RS-virus var ikke noen kjent sykdom den gangen.
Selv i ettertid er det sjelden såpass store barn blir alvorlig syk av RS-virus såvidt jeg vet.
Da vi omsider fikk tvunget ham inn på sykehus var han helt uttørket, og vi fikk ikke kontakt med ham lengre. Skremmende.
Det ble vår første negative erfaring med leger, og senere hjelpeapparat generelt.
Pleierne stakk og stakk i ham for å finne blodårer da han kom inn. Da våknet han til – 2 pleiere lå over ham for å holde ham rolig for å finne en åre å sette kanyle i.
Da han kom seg tok det lang tid før han så noen i hvit frakk uten å bli redd. Det tok tid å få ham frisk, og vi fikk hjem en sønn som var forandret.
Fra å være matglad og sterk, var han nå det motsatte.

Dramatikk ble en hyppig gjest i livet. Min far forulykket på ferie. Mine foreldre skulle på ferie i Europa, og allerede på første etappe med tog fra Oslo til Tyskland ble hele livet snudd på hodet.
Han var slank og svært sprek for alderen og skulle gå på toget først, vognen var tysk, og smalere enn norske vogner. Han gled, eller mistet fot-festet, falt, og traff med ryggen på kanten av perrongen. Ingen var der til å hjelpe, så min mor måtte løfte ham opp alene.
Hun sa med en gang at de måtte på sykehus, men han nektet – han hadde legeskrekk.
“Vi drar videre, dette går bra” sa han. Turen til Hamburg ble et smerte-helvete. Der skulle de være hos venner et døgn, men det ble rett til sykehus for hans del. Der ble han liggende på intensiv-avdelingen ved sykehuset. Han ble feilbehandlet, noe som førte til blodpropp. Situasjonen ble nå  livstruende.
Min mor ble så traumatisert etter 2 uker alene med ham der, at hun trengte støtte og ba meg komme dit. Ikke enkelt. Barna våre var knapt 5 og 9 år gamle, og far var i jobb.
Jeg og min mor drev eget firma, men  sommeren brukte være rolig, så jeg sto ganske fritt slik.
En tante og onkel av meg tilbød seg å passe barna så jeg kunne reise.
Like før jeg dro var siste beskjed fra min mor at han trolig måtte amputere bena helt opp, og at det ikke var sikkert han ville overleve.  En mann som hadde deltatt i 2 olympiader i yngre år - han trente hver dag, og hadde et tempo nesten som en ungdom. Tøff kost. Min mann fulgte meg heldigvis dit, og jeg husker ikke mer enn at vi gikk ombord og at flyet tok av, før neste bilde er fra flyplassen i Hamburg.

Han levde – bena var ikke amputert enda – de håpet han kunne berge. Tårer i strie strømmer. Husker ikke at mannen min dro hjem eller noe annet før jeg sto på sykehuset hos min far.
Vi hadde ikke et spesielt nært forhold, men han var en snill mann – litt autoritært vesen, men kun for å skjule følsomhet. Nå lå han der så spinkel og gammel  siden jeg så ham sist, tilkoblet all verdens apparatur og slanger. Et knall-tøft syn. Øyne som var livredde. . . . . . tragisk og skremmende. Ettersom det var sommerferie fikk vi tilbud om å leie rom i et student-internat i og med at det var nesten tomt. I en høyblokk i en park fikk vi rom. 10. etg. høyde-skrekk, redd det meste, bad og wc i gangen. Nesten folketomt i blokka, stupmørkt i gangene der strøm-sparing gjorde at vi måtte springe fra sted til sted for at lyset skulle holde fra punkt A til B. Et utrolig vær til at det var sommer i tillegg. Skybrudd så det bare øste ned, tordenvær slik som vi sjelden opplever det her, og den grusomme ubebodde blokka der vi hoppet himmelhøyt når vi møtte noen. Som scener tatt ut av en skrekk-film. Vi var redde hele tida – redd for alt . . . . Telefoner med Norge minst to ganger om dag. I løpet av en dag kunne vi få kontra-beskjed flere ganger om situasjonen fra at han var døende, eller at de på nytt vurderte amputasjon for til slutt å få høre at nå har det snudd.
Vi var ved senga hans 8-12 timer i døgnet for å holde motet hans oppe. Han snakket verken tysk eller engelsk, og hadde så store smerter og problem at vi ikke fikk valg. Han fikk vann på lungene og ble lagt i respirator. Hver gang det begynte å surkle i lungene kom de for å suge opp slim, panikken i øynene hans da var grusom. Nesten alt ble vi vitne til. Etter hvert ble det en kvalmende søtlig lukt i rommet. Da de stelte bena hans skjønte vi hvorfor. De prøvde å stoppe koldbrann. Svarte og lilla tær som var helt forferdelig å se på. Etter hvert ba de oss å gå ut når de stelte beina. Alt formidlet vi til slekta hjemme hele tida mens vi bare gråt. Ikke ante jeg at min tante sto i telefonen og gjentok alt jeg sa for barna våre eller at de var til stede hver gang hun begynte å gråte. Ikke visste vi at minstemann lå og gråt under dyna hver natt fordi han ikke ville si noe til noen om hvor redd og trist han var. . . . . ikke visste vi hvordan det skulle følge ham videre. . .

Min mor ble 6 uker i Hamburg. Jeg var der de 4 siste ukene sammen henne. Den tida av livet ble noe som fortonet seg som et levende mareritt, selvom ansatte på sykehuset var koselige. Vi snakket ikke tysk, men forsto det ganske ok. Vi snakket engelsk, men veldig få der gjorde det. En dag ble jeg plutselig klar over at min mor var så rødsprengt i ansiktet og fikk en rar atferd mens vi var der. Jeg gjorde en pleier oppmerksom på det, noe som førte til at hun hentet stol, ropte sitt, sitt . . . og sprang etter lege. Min mor hadde da et så skyhøyt blodtrykk at det var nær på innleggelse for henne også. Men – det ble blodtrykkstabletter, besøk på legekontor i byen, og de neste nettene sov jeg nesten ikke. Da var jeg sikker på at jeg måtte hjem med 2 kister. Da det nærmet seg 4 uker jeg hadde vært der ble jeg helt utbrent – situasjonen hjem var vanskelig – barna var begynt på skolen, mens en venninne hjalp til  - min mann var sliten, og situasjonen på sykehuset skiftet fortsatt hele tida.

Til slutt ba vi om hjem-transport med Norsk luftambulanse der jeg er medlem. Noen dager før vi dro ble min far bedre – han ble tatt ut av respirator. Den reaksjonen jeg fikk da jeg så ham ligge der etterpå, uten slangen, var utrolig sterk. Jeg kjente en følelse enda sterkere enn da jeg hadde født våre 2 barn. Jeg husker jeg sa til ham da jeg klemte hånda hans at pappa – dette fortjener du medalje for mye mer enn de to deltagermedaljene du fikk i olympiadene du var med i. Han prøvde å smile, og trykket handa mi. Det var sterkt. Aldri var jeg nærmere min far enn denne tida. Trist og sårt.

Vi kom med ambulanse til flyplassen – jeg som ikke var spesielt glad i å fly og alltid hadde vært redd småfly enset det ikke en tanke at vi skulle hjem i en Lear-jet. Da båren med min far ble satt på bakken før han skulle inn i flyet holdt pleieren som skulle være med på og montere drypp i glass-flaske over ham. Plutselig mistet han flasken så den smalt i bakken like ved pappa. Slike minner sitter som klistret – ellers er det masse tomrom. Det gikk bra det også – de hadde ekstra drypp, så det ble ikke forsinkelse. Husker ingenting annet av hjemturen enn at de hadde med niste, at vi spiste underveis, og at min far hadde et kort glimt der han var humoristisk og blinket og prøvde å vinke til oss. Alt annet er bort.

Hjemme i Norge ble det nok et sjokk på sykehuset i Trondheim. Fra å være på en intensiv-avdeling der alt fungerte som etter klokka med rutiner, kom vi nå til en annen verden der det virket som om han ble glemt. Nå fikk vi beskjed om å dra hjem og hvile oss. Han var i trygge hender sa de. Javisst – det føltes ikke slik etter hvert. Han var kommet hjem for å dø. Han hadde muligens dødd om han var blitt i Hamburg, hvis ikke så hadde det kanskje ikke blitt et liv han ville klart å forsone seg med uansett, men .  . . . de kjempet iallefall for å berge ham der. Nå skurret alt når vi så de sløve rutinene hjemme.

Det ble veldig rart å se igjen barna etter en måned bort i den situasjonen. Jeg følte meg nesten fremmed for både dem og mannen min. Han så hvor preget jeg var, og jeg husker jeg sa at jeg aldri trodde jeg ville klare å komme over dette – det hadde vært altfor sterkt.
Vi var så slitne,hele familien. Min mor var så nedbrutt og trengte noen hos seg  hele tida. Jeg var så dum at jeg sa barna kunne være en del hos henne hver for seg for at hun skulle ta seg sammen. Et utrolig lite gjennomtenkt valg, men vi var ikke i stand til å tenke klart lengre noen av oss. Langt mindre se deres behov oppi situasjonen.

Det føltes rart å komme på sykehuset i Trondheim og be om oppdatering og så få til svar at vi bare måtte gå inn, og at det sikkert var ok der. Ikke vakt-skifte på rommet på samme vis som i Hamburg der de rapporterte til nestemann ved hver seng om situasjonen, absolutt alt ble gjennomgått der. Nei nå var vi i Norge. Vi prøvde å si noe om dette, men fikk kun overbærende blikk. Da nærmeste slekt kom på besøk til ham ble min mor og jeg overrasket over reaksjonene. Alle begynte å gråte – vi hadde sett forandringen gradvis, de andre fikk sjokk.

En formiddag vi kom på besøk fikk vi samme beskjed som før, bare gå inn – “jeg har ikke vært inn til ham da jeg nettopp kom på vakt, men han er sikkert ok.” Han var nesten død da vi kom inn. Ringte på klokka, og alt skjedde fort. Sprøyte i brystet, hjerte-kompresjon og alt med oss til stede, men pappa døde. Akkurat der og da var det så uventet at jeg klarte ikke å ta det inn. Husker ikke om jeg felte en tåre. Tror vi begge var i sjokk. Ringte min mann som skulle komme senere, og sa hva som hadde skjedd. Mens vi ventet på ham var vi helt stivnet.

Perioden etter dette ble tøff. Jeg presset min mor så langt det var forsvarlig da jeg visste hun ellers ville begrave seg i sorgen. Hun var bare 60 år (min far var 15 år eldre enn henne). Vi dro på forretnings-reise noen få mnd etter, og livet ble gradvis så normalt som det kunne bli med mye jobb for å berge firmaet, og et travelt familieliv.

Tida gikk, og roen senket seg – livet gikk videre og vi ble som før. Etter hvert begynte vi å snakke om å bli fosterforeldre. Barna syntes dette hørtes ok ut, og prosessen ble startet. Vi hadde satt noen begrensninger som fylkeskontoret sa var helt ok. Det gjaldt to svært følsomme områder vi ikke ønsket å blande våre barn inn i og som det ikke er rett å gå i detaljer om her. Kommunen formidlet et barn til oss som de “presenterte” som perfekt inn i vår eksisterende familie. Det viste seg etter hvert at begge problem-områdene vi hadde bedt om å bli “spart for” var der i en pakke. Vi måtte hale utav dem sannheten etter en del problematikk som vi ikke skjønte. Selvfølgelig kunne vi ikke returnere barnet som nå var flyttet til oss.
Vår yngste sønn ble brått i en annen situasjon enn han var vant med. Nå ble fokus flyttet mye fra ham til et yngre barn som krevde oss så mye det var mulig. Snill, men veldig krevende. Ikke minst i forhold til vår yngste sønn.

Alt ble selvsagt forandret etter det, det var vi helt innstilt på i forkant. Men, det ble på mange områder som vi ikke hadde ventet. Det er vel noe som svært mange erfarer, men som ikke er lett å forstå i forkant.

Så skjedde mer dramatikk. Da det var gått et års tid med vårt nye tilskudd til familien, fikk junior som da var 10 år, sterke hode-smerter over en lengre periode og besvimte på et legebesøk. Han ble lagt inn på kreftavdelingen i hui og hast. Alle mulige undersøkelser, en grusom angst mens jeg var der sammen ham på avdelingen og så alle barna der . .  uten hår, bleke, tynne men så tålmodige . . . . Ventetida mens jeg prøvde stålsette meg på beskjeden, og lurte på hvordan jeg skulle klare å ta det med fatning for å ikke skremme ham.

Den enorme lettelsen da konklusjonen kom - kronisk migrene.  I ettertid spiste han trolig hodepinetabletter  i større grad enn vi var klar over i de verste periodene. Var det da det startet? Pillemisbruket – da han kjente at tablettene lindret smerten?

Akupunktur – fantastisk, han hadde ikke så mange behandlinger før migrenen var borte. Han fikk det tilbake som anfall, men aldri mer kronisk. Var det da det startet? Tiltrekningen til nåla?

Min angst den gangen, en mor som var livredd for at barnet skulle dø fra henne - var angsten  min større da enn etter det grusomme? Egentlig kan jeg ikke huske at den angsten paralyserte meg slik som det gjorde nå da min sønn var blitt sprøytenarkoman.

Veksten hans ble brått endret etter han hadde RS-virus. I 10-års-alderen måtte han gå til vekst-kontroll, og hormon-behandling ble vurdert brukt om noen år. Han ble anslått til å skulle bli veldig lav av høyde når han var ferdigvokst, noe som gjorde ham deprimert da han ikke hadde så voldsom selvfølelse fra før. Han ble mobbet for at han var så lav på skolen, og på hjemmebane så selvfølgelig fosterbroren sitt snitt til å fremheve dette så snart sjansen bød seg. Det var 4 år mellom dem, og de var etter hvert omtrent jevn-høye. (I ettertid ble han heldigvis av normal høyde uten hormoner). Jeg hadde begynt på voksengymnas for å få studiekompetanse da jeg måtte legge ned firmaet min mor og jeg drev. Det nyttet nå ikke å kombinere dette med det å være fostermor. Mye hadde skjedd i forhold til hans familie som gjorde det svært vanskelig å være ham, og det gikk selvfølgelig utover oss som var hans familie til daglig. Slik er det jo bare.

Vår familie-idyll begynte å slå sprekker av påkjenningene. Så kom en tragisk beskjed mens min mor og jeg var på ferie til London. En kamerat av min mann var savnet – trolig selvmord. Da jeg kom hjem ble vi begge aktivt med på lete-aksjoner. Vi kjente på hans mor og søskens smerte ettersom tida gikk og han ikke ble funnet. Barna ble kanskje en del nedprioritert denne tida – også? Men – hvordan skal man prioritere rett? Tanker tilbake og selvbebreidelser er vel en mors lodd i livet trolig. . . . og etterpåklokskap er verdens enkleste klokskap.
Først mellomjula ble kameraten funnet i et vann. Tragisk.

På hjemmebane ble det etter hvert full krig mellom alle 3 barna, og vårt fosterbarn gjorde etter hvert sitt beste/verste for å få oss til å forstå at han ikke ville være hos oss, men hos de han hadde vært hos i avlastning fra han var baby. Vi kjøpte en valp i denne perioden i håp om at den ville myke opp situasjonen. Den fikk mye å si for oss, men hjalp ikke der og da. Etter et svært tøft siste år måtte vi gi opp. Han fikk viljen sin, og flyttet til de han ønsket å være hos. En utrolig tung avgjørelse for min del spesielt, og som jeg aldri har fått bearbeidet. Jeg lurer på om han fikk det? Vi har aldri snakket med ham siden. Vi ble lovt av barnevernet å få hjelp til tida etter i en overgangsfase for å mildne det som var skjedd. Alt vi fikk var problemer.
Vi sendte julegave og brev men fikk aldri tilbakemelding. Da ga vi opp. Vi hadde nok annet å ta fatt i nå. To dager etter han flyttet mens jeg gikk i min egen verden som en zombie, ringte min halvsøster. Hun fortalte at hun hadde tatt noen prøver på sykehuset og fått beskjed om at hun hadde kreft. Etter denne beskjeden har vårt liv gått i et fast spor med mest tragedier og motgang. Min søster fikk beskjed bare etter noen måneder at hun ikke kom til å bli frisk.
Min mor hadde fått ny samboer, og bodde mye hos ham på lands-bygda. Da hennes ste-datter, min halvsøster fikk beskjed om at hennes sykdom var dødelig, fikk min mors samboer samtidig beskjed om at han hadde fått kreft. Min søster var en solstråle i hele syke-perioden. Hun prøvde å muntre opp alle rundt seg. Hennes yngste adoptiv-datter ble gravid i den siste tida hun levde, og  min søster strikket baby-klær og kjøpte vugge til barnet og gledet seg så enormt. Men selv ikke det fikk hun oppleve gleden av. Hun døde mange måneder før han ble født. Begravelsen var en dag etter min fødselsdag, noe jeg tenker på hver gang jeg fyller år i november. Julaften feiret vi sammen med hennes adoptivdøtre hjemme hos oss. Det ble en rar kveld som ikke var enkel for noen av oss.
Den dagen min søsters barnebarn ble født fikk jeg sammenbrudd og ville bare dø.
Det har jeg selvsagt aldri fortalt mine nieser.

I hele denne perioden med motgang, sykdom og dødsfall, er det mye jeg ikke husker. Jeg vet at jeg gjorde masse vanlige ting som å bake, prate og prøve følge opp barna best mulig, men jeg har få minner. Det plager meg veldig. Jeg vet at jeg gjorde så godt jeg kunne, men for dem er jeg ikke sikker på at det var bra nok. Selv om min mann alltid har stilt opp, så har vel en mor som regel mer vane med å ha dårlig samvittighet for det meste, og det har jeg vært flink til tidligere.

Jeg kom meg på beina igjen ved hjelp av en natur-terapeut. Sakte men sikkert ble jeg bedre, mens min mors samboer ble verre. Ca et år etter min søsters død døde han. Begravelsen ble gjennomført en av de siste dagene før jul, og fra da ble førjulstida en grusom tid der jeg ventet en ny katastrofe.

Min mor var veldig deprimert over igjen å bli alene, så jeg dro rett fra jobb og spiste middag sammen henne to dager i uka i lang tid. Selv var jeg nå så deprimert at det ble vanskelig å stille opp slik hun ønsket på alle vis, for jeg merket tydelig at det jeg gjorde likevel ikke var nok for henne . . . aldri. . . . . Jeg hadde i tillegg en jobb som krevde mye av meg nå, og målet mitt var å klare jobben på best mulig måte.

Vår yngste sønn begynte å feste i helgene. Han ville aldri være med på landet slik vi ønsket, og vi lot ham bestemme selv om vi ikke var begeistret. Selv hadde jeg blitt så strengt oppdratt hjemme, at jeg ikke ville føre videre den oppdragelsen som ødela mye for meg i tenårene. Vi prøvde å gi gode holdninger, men kjeftet når vi skjønte det hadde vært fest i helga. Vi fikk ingen klager fra naboer eller noe, så vi levde i lykkelig uvitenhet mens vi trodde dette var typisk ungdoms-atferd.
Det skrives side opp og ned om ungdoms trang til løsrivelse, og mange snakket om frihet under ansvar som det beste middel til sunne holdninger. I dag er jeg ikke sikker på at jeg vil anbefale det.

Høsten etter min mors samboer døde inviterte min mor meg med på ferie til London. Ei uke før vi skulle dra kom vår yngste sønn til meg og sa han hadde noe han måtte snakke med meg om, men han grudde.
Han fortalte at han hadde problem på skolen fordi han hadde røyket hasj ei stund. Det føltes som om gulvet åpnet seg under meg. Det var så skremmende at jeg ikke klarte å snakke på ei stund. Da jeg summet meg, sa jeg at det var bra han fortalte det, og at dette skal vi klare sammen så lenge du innrømmer du har et problem. Min mann og jeg ble enig om at jeg skulle dra på ferie og gripe fatt i problemet etterpå. Jeg lot være å fortelle min mor om det før vi dro, da det hadde vært så mye negativt også for henne i flere år. Jeg hadde ikke tenkt over at hun måtte reagere, da jeg var nesten døvstum det første døgnet i London mens tankene bare surret rundt junior. Det endte med at jeg fortalte det, og hun spurte om vi skulle dra hjem. Noen dager fra eller til mente jeg ikke kunne bety så mye, så vi ble ei uke. Nest siste kveld der ringte min mann. Han var rar i stemmen da han sa at den ene svigerinnen hans var på sykehuset, hun skulle opereres – hjernesvulst. Det ble en tung tur hjem. Junior med stoff-problem som vi nå skulle gripe fatt i for fullt, og enda mer alvorlig sykdom i familien. Vi var temmelig tappet for krefter etter alt som var skjedd de siste årene. Min mann hadde akkurat sluttet i jobb etter innskrenking der, og gledet seg til å nyte livet etter mange år i arbeidslivet. Selv hadde jeg  nettopp fått en jobb jeg stortrivdes i.
Vi begge hadde håpet at motgangen var over – at det nå var vår tur å få medgang.
“Den gang ei sa Tordenskjold.”

Vår svigerinne døde ca 7 uker etter diagnosen var satt. Inntil like før var hun i full jobb, så ut som sunnheten selv, og det hele var så sjokk-artet for hele familien at det kan ikke beskrives. Jeg satt i hennes begravelse med verdens dårligste samvittighet for å ikke ha krefter til å yte litt ekstra for deres voksne men unge barn i situasjonen. Heldigvis – de hadde en stor familie på hennes side.
Jula sto igjen for døren.

Nå krevde situasjonen at vår yngste sønn måtte få det lille som kunne være igjen av energi hos oss for å vinne over problemet. Heldigvis hadde vi ingen problemer med vår eldste sønn. Da ville det vært fullbragt. . . .

Forts. følger i del 2

Tips oss hvis dette innlegget er upassende