Samarbeidspartnere heter de så fint alle som er med i en ansvarsgruppe for en narkoman eller andre som har behov for denne funksjonen. Også foreldre som er med i denne ansvarsgruppen ehar samme fine navn – samarbeidspartnere såvidt jeg vet.

Ansvarsgruppe er en rettighet som er utrolig flott hvis det bare fungerer slik det er ment.

Slik at alle blir hørt, og alle kan innse at kompetansen ikke ene og alene sitter på den enden av bordet der den faglige lærdommen sitter. Realkompetanse er nemlig ikke å forakte.

De fleste rundt bordet har aldri lest hele journalen til brukeren – ofte ikke deler av den en gang. Det har de jo ikke tid til – sier de. . . Men for å skjule at det er tidsmangel så sier de som regel så fint hver gang en ny ruskonsulent eller saksbehandler går inn i saken at

” Det er best å starte med blanke ark i slike saker så jeg ikke blir forutinntatt”.

Du verden så kjekt tenker vi da – det skulle vi også ønske at vi kunne, men så enkelt er det vel ikke? Bør vi ikke ta med oss noe lærdom på veien om hva som er bakgrunnen, hva som har feilet og finne noen svar på hvorfor det ikke funket???

Det er ofte vi foreldre alene som vet det meste om bakgrunn til brukeren. Det er vi som vet hva som skjuler seg enten bak en depressiv maske, eller veltalenhet som bunner i helt andre ting enn selvinnsikt, men som er så lett å la seg lure av for mange i hjelpeapparatet som slett ikke ønsker masse innblanding fra oss foreldre . . . Vi føler oss ofte som et hår i suppa fordi vi blir sannhets-vitner slett arbeid. Det vil si, sannhetsvitner på sett og vis, for etter hvert mister vi foreldre troverdighet når vi ser nok slett arbeid, og begynner å klage på det som skjer. . . . Dette skjer gradvis, men blir ganske så tydelig etter som tida går og vi foreldre klager litt for ofte. Da trår teknikker inn for å få oss ut av ansvarsgruppa.

Den narkomane blir da ofte forsøkt manipulert til å forstå at vi foreldre ikke bør være så tett inn i hans liv, og at alt blir enklere uten oss i gruppa. Noen som har erfart det samme som oss? En skremmende opplevelse. Vi er mer enn enige i at vår sønn og vi har altfor tett kontakt og at vi trenger å bli fritatt for ansvar for hans liv, men da må vi vite at hjelpeapparatet er der for å hjelpe ham, ikke for at de så i neste omgang forklarer ham at nå må han ta grep om eget liv. Det kan han nemlig ikke. Ikke enda iallefall. Men den biten blir mye lettere å få til for hjelpeapparatet når vi distanserer oss litt i perioder der nok er nok av å møte veggen. Da står plutselig brukeren helt alene mot de som skal være hans hjelpere og blir kjørt knallhardt i forhold til å ta ansvar. Deres forpliktelser for å støtte opp blir bagatellisert, og i stedet for å backe ham opp skjer da ofte det at han blir psyket ut og raser rett utpå. Så må vi manne oss opp til å gå inn på nytt og kjempe de samme kampene der alt vi før har klart å få gjennomført er tilbake til start.

Trist og svært frustrerende.

Realiteten er nemlig at svært mange narkomane og andre brukere som trenger ansvarsgruppe ber om det fordi de ikke kan ta ansvar for eget liv. Det skal ansvarsgruppen hjelpe til med så de gradvis kan ta tilbake styring over livet sitt. Men med små skritt, og langsomt tempo. Og ikke minst – med god støtte fra ansvarsgruppa.

Alt dette skriver jeg for å forklare frustrasjonen som oppsto når vår sønn var i en fase der han hadde startet på metadon-behandling, livet så lovende ut, men han slet med rus-sug. . . . Livet var innholdsløst, og vi så tydelig farene for at dette kunne gå galt. Selv snakket han åpent hele veien med sin konsulent i LAR som han hadde god tone til, men ingen gikk noe inn på hva som burde gjøres for å prøve å aktivisere ham og stoppe tanke-kjøret hans. Psykolog som vi snakket om i denne tida sa ruskonsulenten han måtte vente med til han var kommet lengre i behandlingen, ellers ble det for mye til ham. (eller for mye å gripe fatt i for ruskonsulenten?.

Hmmm . . . jaja, så langt kom han aldri.

Kjæresten og han begynte å få problemer, og fremtida så straks mye svartere ut. Rus-sug kunne døyves noe når han var i et forhold, men med problemer der så virket det skummelt.

Så plutselig var sprekken der. Han innrømte med en gang, både til oss og konsulenten på LAR. Skuffelsen var stor selvom vi visste det nesten “hørte med” for de fleste. Nå fryktet vi fremtida igjen. Han mente selv at dette skulle gå bra, men vi følte motivasjonen var svekket av at forholdet skurret.

Mye krangel fulgte, og humøret sank mer og mer. . . vi slet med å prøve å motivere ham men fant ingen gulrøtter som funket. I tillegg var vi utslitte. Vi fikk aldri hvile. Hele denne tida hadde vi masse telefoner og styr for å prøve å rydde i alt av etterslep som dukket opp. Regnings-krav an mass. Bare på en dag dukket 3 kjempe-regninger opp som vi trodde var frosset i lang tid. Bare en slik hendelse var nok til at han gikk totalt i kjelleren, og likeså vi. Når vi prøvde få ruskonsulent til å gripe fatt i det så fikk vi høre at det var ikke oppfølging sin bit. Dermed falt det på oss – som vanlig. Dager gikk til telefoner for å få ordninger om oppdeling av regninger. Noe betalte vi, litt klarte han selv, og andre regninger fikk vi frosset pga liten betalingsevne. Et trenings-studio droppet til og med kravet da vi forklarte situasjonen. Mange ok folk snakket vi med da, men hjelpeapparatet glimret med sitt fravær. Alle disse problemene tappet oss totalt så vi ikke hadde krefter til å være der og støtte vår sønn slik vi ønsket. Det ble heller mye sure miner og oppgitthet enkelte dager fra oss også fordi vi bare var så utkjørt. Dette hadde jo vart i mange år, og alltid var det vi som måtte rydde pga at det aldri var lagt planer for fremtida. Institusjonene skryter så flott av at de er dyktige på å hjelpe ungdommene til gode ordninger i forhold til økonomi etc. så tida etterpå blir bedre. Det er noe vi ikke har sett mye til. Vi har alltid måtte rydde i etterkant da gjelda har økt hver periode i institusjon.

Det ender bestandig med at vi foreldre må foreta brannslukking i ettertid.

Hvor er de offentlig ansatte som har betalt for å gjøre en jobb i forhold til sine brukere?

Som regel temmelig fraværende slik vi har sett i forhold til vår sønn.

Det ble mer sidebruk på vår sønn. Nå var han deprimert og mistet den selvfølelsen han hadde bygget opp på disse månedene hvor han hadde mestret livet noenlunde og hadde vært litt sosial ikke minst.

Et vanskelig forhold var han ikke kar om å ta nå.

LAR ville ha ham på institusjon for å sikre progresjon i metadon-behandlingen, men han takket nei. Han torde ikke for da visste han at kjæresten ville slå opp. Han måtte ha noen som var der i livet hans utenom oss. Til slutt godtok han en avrusing for å få fortsette metadon-behandlingen. Han dro motløs inn, og vi følte at her var det ikke bra odds for å klare gjennomføre. Ganske riktig. Da han snakket med kjæresten 2 døgn senere truet hun med å slå opp, og han skrev seg ut på flekken.

Samme kveld slo hun opp uansett.

Tilbake satt en knust ungdom som angret å ha skrevet seg ut. Vi ringte institusjonen og lurte på om han fikk komme tilbake da han ikke hadde ruset seg enda, men svaret var nei. Det var ingen rutine på å ta inn noen på kvelden.

Dagen etter var han ikke motivert. Han klarte seg 3 dager uten rus, men da var plassen ikke ledig.

Han var så deprimert at vi nesten ikke klarte å være sint på ham en gang. Han hadde en enorm skyldfølelse i forhold til oss og følte han var totalt verdiløs. Vi fikk ham inn på en avrusings-plass som Overdoseteamet henviser til. Der hadde han trivdes før, og vi krysset fingre, men . . han var så i kjelleren at han klarte ikke gjennomføre der heller. 3 dager så var han ut igjen.

LAR var nå svært negative til ham. Han var useriøs sa de. Det mente ikke vi. Han hadde bevist at han var rusfri de første dagene etter han skrev seg ut første gang, noe urin-prøvene viste, da var han ikke så useriøs som de sa. Det mente vi beviste at det handlet om kjærlighetssorg, ikke entydig rus-sug. Han var så syk hver gang han skrev seg inn til avrusing, at det var trist å se hvor hardt han prøvde. Enda en runde fulgte på institusjonen han skrev seg ut fra først, men han måtte gi opp. Hans tapre forsøk som vi foreldre så ble avfeid som tull. Dette på tross av at han aldri ruset seg frisk fra abstinenser før han skrev seg inn igjen som de fleste gjør. Det er vanlig å vente til kroppen tar seg igjen før en legger seg inn for nytt forsøk. Dette hadde vi imidlertid svært motstridende opplevelse av. Vi så en sønn som prøvde alt han kunne, men feilet. Det gjorde ikke de.

Vi fikk nå en dårlig tone til LAR i og med at vi mente den dårlige oppfølgingen fra ruskonsulent i kommunen, og manglende innhold i livet, rus-sug fra dag 1, i tillegg til kjærlighetssorg nå, det var noe han hadde vært åpen på hele tida og burde fått noen tilbud for å avhjelpe lenge før.                                                  

Påsken sto for døra, og ansvarsgruppemøte skulle være like etter påske. Jeg hadde fler ganger tatt opp at det var altfor lang tid mellom disse møtene uten å få respons. Nå kom sjokket.

Ruskonsulenten ringte og sa at junior hadde skrevet seg ut av LAR da han var på sitt ukentlige møte, og måtte starte nedtrapping. Jeg ble helt fortvilt og sa dette var feil, de kunne ikke starte nedtrapping rett før påske når det skulle være ansvarsgruppemøte rett etter påsken. De visste hvor sårbare narkomane er i høytider om ikke dette skulle skje i tillegg. Ingenting nyttet uansett hvor mye jeg ba og kjempet. De påsto han hadde skrevet seg ut frivillig, vi mente de hadde manipulert ham i en svært sårbar fase i livet der det var en ekstrem stor fare for overdose eller selvmord. Det sa vi rett ut. Selv var han så fortvilt at han klarte ikke å redegjøre for hvorfor han skrev under. Han følte seg så mislykket og deprimert at ingenting betydde noe. Da urinprøve viste sidebruk ble det i tillegg en uforsvarlig tøff nedtrapping på metadonen (som skal være mye verre å komme seg av enn heroin). Påsken ble et mareritt der vi hadde ham med på landet og strevde det vi kunne for å gi ham livsgnist.

Midt i påsken kom budskapet om at en av hans aller beste venninner i miljøet var død i overdose. 18 år gammel, den dagen han fikk vite det glemmer jeg aldri. En nydelig solskinnsdag der jeg og han satt på trappa da telefonen kom og vi fikk sjokk-nyheten. Jeg skalv så jeg ristet hele dagen mens tårene bare rant i en stum gråt – hele dagen. Jeg klarte ikke holde verken ben eller fingre i ro uansett hvor mye jeg prøvde, og han bare gråt og forbannet ham som satte skuddet på henne der hun døde – han forbannet livet som tok fra ham alle vennene hans, og han forbannet LAR og alle som ikke ville gi folk som ham og henne en sjanse til et verdig liv.                                                  

Det ble ei tøff påske, men han overlevde. . . . .

Midt oppi dette fikk vi også en annen sjokkerende hendelse i nær familie om noe som holdt på å ende helt galt, og vi følte nå at det måtte hvile en forbannelse over oss.

Ansvarsgruppemøtet fant sted, men nå kalte de det et utskrivingsmøte. Nytt sjokk. Overlegen på LAR var til stede, og hun tok ordet og begynte en lang avhandling om hva som hadde ført frem til situasjonen der han skrev seg ut som hun sa. Jeg protesterte tidlig og sa at dette skulle aldri blitt en utskriving før ansvarsgruppa var samlet så vi kanskje kunne funnet løsninger sammen. Hun ga meg bare isblikk og fortsatte sin utredning, tida gikk og jeg visste at vi hadde ingen mulighet til å samle disse rundt bordet på lenge, og hva nå??? Til slutt var jeg så fortvilt at jeg reiste meg og ba henne rett og slett om å forlate rommet så vi fikk diskutere tiltak som kunne settes inn fremover når fortida ikke var noe å diskutere for å gjøre om utskrivingen. Det sjokket som fulgte i rommet var merkbart. Men jeg var så sint, at hun reiste seg samlet papirene og gikk ut nærmest i sjokk tror jeg. Det tror jeg vår sønn har fått lide for i ettertid. En farlig beskyldning kanskje som jeg en gang begynte å lure på om jeg tok feil i, men . . . alt tyder likevel på at det må være slik – mye har nemlig skjedd i ettertid. Masse som ikke burde ha skjedd slik vi ser det. . . men det får komme i neste runde. Det tar på å gå inn i fortida. Jeg har nå kommet til tida etter påsken 2007, og jeg kjenner bitterheten siger innover meg når jeg tenker på den urettferdigheten vår sønn og vi mener vi har blitt møtt med i etterkant. Norge er et lite land, og fagmiljøet er også lite og kollegialt.

Mange deler er utelatt her på tross av at jeg skriver detaljert, men når en lever med rusen så tett på seg er et døgn på 24 timer ofte uendelig langt.

Bare ett døgn kunne vært nok til å fylle ei bok på det verste. . . . . . og det meste ville ikke blitt hyggelig lesestoff.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende