Uroen satt på nytt i kropp og sjel etter siste besøk hos junior.
Det skurret for oss, selv om han så godt ut.
Han hadde virket for urolig, og vi følte vi ikke hadde fått noen respons hos ledelsen på institusjonen om samhandling etc.

Telefonrunder startet da vi kom hjem - på nytt – enda en ny runde var i gang.
Vi ønsket ansvarsgruppe-møte for å fange opp det vi mente ville komme.
Ikke hadde han hybel i Trondheim, og ikke var det tenkt noe ettervern når han skrev seg ut uansett når det måtte bli.
Snakk for døve ører atter en gang. Han var jo i institusjon, han var voksen, nå måtte vi senke skuldrene og tenke positivt. . . . . . Vi måtte da skjønne at de tok ansvar i institusjonen han var . . . Veeel, vi kjente vår sønn. Det gjorde ikke de på samme vis.
Vi minte om at vår siste flytting etter han dro til behandling ble til en 2-romsleilighet med kun 50 kvm, noe vi hadde gjort mest for å vise at nå skulle ikke vi ta ansvar for bolig til junior lengre. Men ingenting hjalp.

Vi gikk inn i en periode der vi følte denne grusomme avmaktsfølelsen igjen.
Vi ble ikke hørt. Hva hjalp det oss om han var voksen, hva hjalp det ham at han var voksen hvis han ikke hadde noen som fanget ham opp før han gjorde noe så dumt som å skrive seg ut uten at noe i det hele tatt var klargjort på utsida?
Det eneste positive han hadde gjort i tillegg til å bli rusfri var å trene og sole seg. Han så svært godt ut, og han hadde en nykter kjæreste. Det var likevel ikke mye å vise til for fremtida om ingen planer ble gjort videre for fremtida etter de tøffe årene han hadde bak seg.
Vi visste at vi måtte få til et ansvarsgruppemøte raskest mulig for å prøve å spikre på plass noen tiltak og få faste rammer for hva som skulle skje videre, men hvordan makt hadde vel vi til å tvinge gjennom det.
Foreldre har ikke myndighet til å innkalle noen til et slikt møte. Dessverre!!!
Det ble oftere og oftere vi hørte om andre som hadde sprekker på perm i fremover nå, og da han selv fortalte han hadde sprukket på en perm mens han var med en kompis på hjemme-besøk i en annen by, så kom det ikke som en bombe.
Vi visste jo også at det ikke var uvanlig, men noen god nyhet var det absolutt ikke.
Nå nevnte han for første gang i tillegg at  han selv også hadde begynt å bole.
(Bruke anabole steroider). Sukk . .Vi kom med de vante formaningene uten å nå inn. Han var så opptatt av å trene, han ville se resultat raskt.
Han har fra naturens side en ok kropp egentlig, og vi mente derfor at han ikke hadde noen grunn i det hele tatt for dette.
Men – som han sa – nesten alle gjør det. Det var god nok grunn for ham, ikke oss. Pga det manglende samarbeidet vi merket med ledelsen der meldte vi ikke fra da vi var redd det ville slå tilbake. Junior mente også de visste at mange drev med dette. Samarbeidet gikk bra i starten før vi begynte å stille noen kritiske spørsmål og kreve samhandling i ansvarsgruppe, og ikke minst å se fremdrift i forhold til

videre planer som burde legges.                                                  

Sommeren kom, og vi håpet det beste samtidig som vi så godt visste at sommeren er tida de er mest rastløse. Narkomane blir ofte som tigre i bur når sommeren setter inn. Miljøet blir så synlig og fristende, og selvsagt de er jo i likhet med andre ungdommer og slik at det kribler i kroppen av forventning og lyst til å leve fullt ut som vår og sommer alltid fører med seg.
Vi begynte likevel å glede oss litt til vår utenlandsferie som skulle være på sensommeren. Den var bestilt på vinteren allerede, i vår mest optimistiske fase.
Vi terpet rett som det var om hans boling når vi snakket med ham, og han sa hver gang at det ikke var noe problem. Han hadde full kontroll – det var noe kjent med dette. Jeg hadde nå lest masse om emnet og visste hvor farlig det var, ikke minst for narkomane.

Vi besøkte junior igjen på nytt denne sommeren før vi kom så langt som ferie. Han ville møte oss i sentrum, absolutt ikke på institusjonen.
Det skurret. Han så fortsatt godt ut, men virket litt mer ustabil psykisk. Rastløs, litt mer irritabel, og deprimert på samme tid. Vi skjønte fort at noe var galt. Langt om lenge i praten kom det han grudde for. Han hadde skrevet seg ut 2 1/2 uke før fra institusjonen og bodde nå sammen kjæresten hjemme hos hennes foreldre. Skrekk og gru. . . Snakk om at verden raste. Skuffelsen over å være lurt fra institusjonen, det at han ikke hadde varslet oss i forkant, den totale mangelen på kommunikasjon.
Det føltes ødeleggende etter alle årene. Det å vite at også ruskonsulenten visste om det og ikke hadde sagt fra, det var som et levende mareritt. Han kunne vært død mange ganger om han hadde sprukket allerede, og vi var ikke verd å få vite at han var ut på egen hånd en gang. Selv hadde han grudd sånn pga dårlig samvittighet, at han hadde ikke klart å fortelle det i telefonen.
Ansvarsgruppe ja – hvilken gruppe, hvilken måte var dette å behandle en samarbeidspartner på som det var gjort mot oss nå igjen?
De partnerne som hele tida fikk ordne opp i alt rotet som ble når noe skar seg. Vi foreldre . . . . Bittert. Sårt.

Han ga også nå inntrykk av at han var litt lei kjæresten som virket eiesyk og klengete som han sa. Han ble sliten av å være i et så tett forhold.
Vi lurte på om det var smart å fortsette forholdet da, men som han sa og hadde rett i – det måtte de finne utav selv. Vi var nok mest bekymret for henne uansett. Ikke forsto vi foreldrene som lot dette skje heller uten en gang å konferere med oss først. De hadde ei yngre datter i tillegg, og vi mente det var svært uheldig hele greia.

Det var med tungt hjerte vi dro hjem. Like etter forsto vi at han hadde sprukket – det tok litt tid før han innrømte det, men vi vet det som regel alltid selvom vi noen ganger prøver å la tvilen komme dem til gode.
En kompis av junior ble sammen med kjærestens søster som var veldig ung, og vi reagerte med vantro da også han fikk flytte hjem der. Utpå sommeren ringte en sint far og sa vi fikk ta hjem sønnen vår – det holdt på å rase utfor med dem begge.
Jeg var fortvilt, sa at jeg forsto situasjonen, men også at vi ikke hadde noen mulighet å ta ham hjem. Da nevnte jeg lett at vi kanskje burde hatt en prat lenge før det kom til dette.
Det gikk seg til igjen, men det ble stadig nye rus-relaterte saker i miljøet de nå kom inn i.
Heldigvis – kjæresten begynte aldri ruse seg. Hun trodde derimot hun ville få ham utav det om de fikk barn. Sukk . . . . . Heldigvis – han nektet.

Vi reiste på vår 2-ukers ferie til Rhodos med bange anelser.

Det var mange år siden vi hadde orket å reise bort slik hverdagen hadde vært. Våre bange anelser slo til. Det gikk ikke mange dagene før vi fikk telefon om at junior var på sykehus. Overdose.
I tillegg til den jernkloa som satte seg i magen og et hjerte som slo som berserk i kroppen så fikk jeg en rar reaksjon da mannen min sa vi måtte komme oss hjem. Jeg nektet. Det så ut til å gå bra med ham – om det ikke gjorde det så rakk vi kanskje ikke hjem tidsnok uansett. Om det gikk bra så ville han trolig rett ut og ruse seg igjen. Vi ble til slutt enige om å bli der, og vår eldste sønn lovte for første gang  å ta seg av alt han bare kunne der, og ville vi skulle prøve bli i ro. Det var en utrolig god følelse der og da. At en annen tok ansvar.

Han berget denne gangen også. Han skrev seg raskt ut av sykehuset, og telefonene ble lange og mange. Kjæresten gjorde det i tillegg slutt nå, og han sto uten boplass der.
Han ville faktisk ikke dra tilbake til Trondheim, da han allerede hadde registrert seg der i folkeregisteret, han hadde kontaktet rusenheten for å søke LAR, og han hadde en ok lege.
Men bolig – det var verre. Kommunen der nektet å hjelpe ham. Telefonene ble mange, da de ville tvangssende ham til Trondheim. De nektet på alle vis å hjelpe ham. Da vi ringte og prøvde påvirke situasjonen ved å si om samlivsbrudd, overdose og at han hadde et opplegg der som var startet med LAR så ble jeg møtt med en voldsom arroganse som førte av meg ut i krampegråt. Ingen forståelse i det hele tatt. Likeså når vår sønn prøvde å nå gjennom. For første gang fikk han selv se fra innsida det vi kjempet mot.
Makt-arrogansen i offentlig etat og et utrolig tungrodd system som ikke var samordnet i det hele tatt, og familien er de som skal trø til. De fikk utav ham at han hadde ei venninne i Oslo han kunne være noen dager hos, og kostet transport dit for ham. Det gjorde ikke saken bedre for vår del å vite at han nå var der hvor tilgangen var mye større enn hjem. 3 dager var han der, også kunne han ikke være lengre (venninnen bodde hjemme hos mor). Tilbake til utgangspunktet blandet nå institusjonen seg utrolig nok inn, ikke for å hjelpe ham men for å styrke kommunens sak om at han måtte tilbake til hjemkommunen. Rått parti. Det endte med at han kom hjem samtidig som oss. Vi hadde brukt mange tusen kr bare på telefoner, og var totalt utslitt etter 2 ukers ferie. Riktignok hadde vi fått litt sol, og litt hygge i små stunder, men ferien var ikke planlagt helt slik nei.

Nå gikk vi inn i en ny tung periode der hjelpeapparatet skulle vise seg å bli mer motstander enn til hjelp. En svært tøff opplevelse som jevnt over skulle bli langvarig dessverre. Før hadde vi savnet hjelp og avlastning, nå følte vi at ting ble gjort vanskelige i tillegg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende