Jeg lettet fra madrassen – en gjennomtrengende lyd. Røyk – masse røyk – lyder i huset – Herregud – BRANN????

Total panikk – junior – hva har skjedd? Er det hos oss eller en nabo? Noen uker tidligere kom naboen og ville ha en prat etter at vi hadde vært på helga-tur. Hun fortalte at hun hadde avverget brann hos oss lørdags-natta da brann-alarmen gikk. Hun oppbevarte hoved-nøkkel, og låste seg inn da ingen lukket opp når hun ringte på. På komfyren sto en tørrkokt kasserolle på ei plate med full styrke. Junior hadde kommet hjem rusa, satt på mat – fått en telefon og glemt alt og gått ut (fikk vi vite i ettertid). Sjokket var utrolig stort, da hun fortalte det og jeg skjønte hva som kunne skjedd. Vi bodde i andre etg. – over oss hadde vi ei eldre dame og flere andre. Naboen var utrolig koselig og kritiserte ikke på noen måte. Hun visste situasjonen og ville bare fortelle oss at hun hadde låst seg inn og hvorfor. . . . Engel i forkledning.
Nå sto jeg på gulvet - naken – begynte å springe rundt i leiligheten uten mål og mening før jeg omsider fikk kastet på meg morgenkåpen. Aldri noen gang i livet kan jeg komme på å ha kjent en så total følelse av å miste kontroll i en krise-situasjon. Klokka var ca 3.30 – trolig sov jeg så dypt for en gangs skyld at det var årsaken. Eldste sønn klarte å lokalisere røyk-kilden til en tørrkokt kasserolle mens mannen min sprang i kjelleren for å slå av brannalarmen. Opprørte og søvnige stemmer i oppgangen i huset. Junior var så rusa at han fortsatt ikke skjønte hva som foregikk rundt ham eller at han nær hadde forårsaket brann. Alt roet seg etter hvert, og vi kunne gå å legge oss etter å ha satt alle vindu på vidt gap. Legge oss ja. Sove??? Aldri!!! Herregud de tankene som surret i hodet den natta . . . . og nettene som fulgte.
Nok en gang – ingen av naboene kom med et skjevt ord. Først det utrolige at alt gikk bra, noe som var viktigere enn alt annet. Deretter å oppleve at ingen kom med en antydning av kritikk??? Helt utrolig. At de hadde sympati for situasjonen vår var så – at de ikke var så redde på egne vegne at de klaget til oss var bare beundringsverdig.
Men for egen del så var alt nå så pinlig og skremmende for oss at vi ikke visste hvordan vi skulle håndtere livet lengre. Å ha en sønn som var narkoman var noe vi begynte å takle i forhold til omverdenen. Å ha en sønn som nå to ganger kunne risikert å ha startet brann pga rus det var noe verre på en helt annen måte. Nå gjaldt det i verste fall andres liv.
Det endte med at vi flyttet – rømte - men nissen var med på lasset. Nå prøvde vi å sette enda mer press på ham om å søke behandling og å skaffe seg hybel. Advarslene haglet over ham da vi flyttet – vi var livredde for at det samme skulle gjenta seg dit vi flyttet. Denne gangen flyttet vi også i blokk. eldste sønn bodde nå på hybel, og det var en lettelse så det ble mindre konflikter pga deres sinne mot hverandre. Junior syntes broren viste liten forståelse for det han nå såvidt begynte å skjønne selv, at han hadde et stort rus-problem. Storebror var uendelig frustrert over hvordan juniors rus påvirket hele familien som nå slet skikkelig. 
Ny boplass – nytt sosialkontor – nå begynte kampen for å få hjelp. En kamp som skulle bli langvarig og som fortsatt ikke er over. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende