“Herregud – Ikke finn på å prøve sprøyter, du må stoppe nå, før det går så langt. . . . .
Du har vel aldri prøvd det noen gang?”
Jeg hører min egen stemme med en skarphet som skjærer gjennom rommet.
Kjenner tunga bli knusktørr. Ren og skjær angst mens jeg venter på at han skal si nei.
Det utenkelige spørsmålet er stilt – ingen vei tilbake.
“Jo, mamma – jeg har satt sprøyte, men bare en gang”.
Sprøytenarkoman – hårene reiser seg på kroppen og jeg kjenner jeg blir kvalm.

Hvilket nummer i rekken av løgner var det tro? Det at han hadde satt sprøyte bare en gang?

Forhistorien

Vårt yngste barn – en gang en liten baby, en liten gutt som vi var redd skulle dø fra oss allerede i 3-års-alderen da han fikk RS-virus, og ingen legevakt ville tro på oss som sa dette var alvorlig.

Hysteriske foreldre var nok diagnosen vi fikk. RS-virus var ikke noen kjent sykdom den gangen.
Selv i ettertid er det sjelden såpass store barn blir alvorlig syk av RS-virus såvidt jeg vet.
Da vi omsider fikk tvunget ham inn på sykehus var han helt uttørket, og vi fikk ikke kontakt med ham lengre. Skremmende.
Det ble vår første negative erfaring med leger, og senere hjelpeapparat generelt.
Pleierne stakk og stakk i ham for å finne blodårer da han kom inn. Da våknet han til – 2 pleiere lå over ham for å holde ham rolig for å finne en åre å sette kanyle i.
Da han kom seg tok det lang tid før han så noen i hvit frakk uten å bli redd. Det tok tid å få ham frisk, og vi fikk hjem en sønn som var forandret.
Fra å være matglad og sterk, var han nå det motsatte.

Dramatikk ble en hyppig gjest i livet. Min far forulykket på ferie. Mine foreldre skulle på ferie i Europa, og allerede på første etappe med tog fra Oslo til Tyskland ble hele livet snudd på hodet.
Han var slank og svært sprek for alderen og skulle gå på toget først, vognen var tysk, og smalere enn norske vogner. Han gled, eller mistet fot-festet, falt, og traff med ryggen på kanten av perrongen. Ingen var der til å hjelpe, så min mor måtte løfte ham opp alene.
Hun sa med en gang at de måtte på sykehus, men han nektet – han hadde legeskrekk.
“Vi drar videre, dette går bra” sa han. Turen til Hamburg ble et smerte-helvete. Der skulle de være hos venner et døgn, men det ble rett til sykehus for hans del. Der ble han liggende på intensiv-avdelingen ved sykehuset. Han ble feilbehandlet, noe som førte til blodpropp. Situasjonen ble nå  livstruende.
Min mor ble så traumatisert etter 2 uker alene med ham der, at hun trengte støtte og ba meg komme dit. Ikke enkelt. Barna våre var knapt 5 og 9 år gamle, og far var i jobb.
Jeg og min mor drev eget firma, men  sommeren brukte være rolig, så jeg sto ganske fritt slik.
En tante og onkel av meg tilbød seg å passe barna så jeg kunne reise.
Like før jeg dro var siste beskjed fra min mor at han trolig måtte amputere bena helt opp, og at det ikke var sikkert han ville overleve.  En mann som hadde deltatt i 2 olympiader i yngre år - han trente hver dag, og hadde et tempo nesten som en ungdom. Tøff kost. Min mann fulgte meg heldigvis dit, og jeg husker ikke mer enn at vi gikk ombord og at flyet tok av, før neste bilde er fra flyplassen i Hamburg.

Han levde – bena var ikke amputert enda – de håpet han kunne berge. Tårer i strie strømmer. Husker ikke at mannen min dro hjem eller noe annet før jeg sto på sykehuset hos min far.
Vi hadde ikke et spesielt nært forhold, men han var en snill mann – litt autoritært vesen, men kun for å skjule følsomhet. Nå lå han der så spinkel og gammel  siden jeg så ham sist, tilkoblet all verdens apparatur og slanger. Et knall-tøft syn. Øyne som var livredde. . . . . . tragisk og skremmende. Ettersom det var sommerferie fikk vi tilbud om å leie rom i et student-internat i og med at det var nesten tomt. I en høyblokk i en park fikk vi rom. 10. etg. høyde-skrekk, redd det meste, bad og wc i gangen. Nesten folketomt i blokka, stupmørkt i gangene der strøm-sparing gjorde at vi måtte springe fra sted til sted for at lyset skulle holde fra punkt A til B. Et utrolig vær til at det var sommer i tillegg. Skybrudd så det bare øste ned, tordenvær slik som vi sjelden opplever det her, og den grusomme ubebodde blokka der vi hoppet himmelhøyt når vi møtte noen. Som scener tatt ut av en skrekk-film. Vi var redde hele tida – redd for alt . . . . Telefoner med Norge minst to ganger om dag. I løpet av en dag kunne vi få kontra-beskjed flere ganger om situasjonen fra at han var døende, eller at de på nytt vurderte amputasjon for til slutt å få høre at nå har det snudd.
Vi var ved senga hans 8-12 timer i døgnet for å holde motet hans oppe. Han snakket verken tysk eller engelsk, og hadde så store smerter og problem at vi ikke fikk valg. Han fikk vann på lungene og ble lagt i respirator. Hver gang det begynte å surkle i lungene kom de for å suge opp slim, panikken i øynene hans da var grusom. Nesten alt ble vi vitne til. Etter hvert ble det en kvalmende søtlig lukt i rommet. Da de stelte bena hans skjønte vi hvorfor. De prøvde å stoppe koldbrann. Svarte og lilla tær som var helt forferdelig å se på. Etter hvert ba de oss å gå ut når de stelte beina. Alt formidlet vi til slekta hjemme hele tida mens vi bare gråt. Ikke ante jeg at min tante sto i telefonen og gjentok alt jeg sa for barna våre eller at de var til stede hver gang hun begynte å gråte. Ikke visste vi at minstemann lå og gråt under dyna hver natt fordi han ikke ville si noe til noen om hvor redd og trist han var. . . . . ikke visste vi hvordan det skulle følge ham videre. . .

Min mor ble 6 uker i Hamburg. Jeg var der de 4 siste ukene sammen henne. Den tida av livet ble noe som fortonet seg som et levende mareritt, selvom ansatte på sykehuset var koselige. Vi snakket ikke tysk, men forsto det ganske ok. Vi snakket engelsk, men veldig få der gjorde det. En dag ble jeg plutselig klar over at min mor var så rødsprengt i ansiktet og fikk en rar atferd mens vi var der. Jeg gjorde en pleier oppmerksom på det, noe som førte til at hun hentet stol, ropte sitt, sitt . . . og sprang etter lege. Min mor hadde da et så skyhøyt blodtrykk at det var nær på innleggelse for henne også. Men – det ble blodtrykkstabletter, besøk på legekontor i byen, og de neste nettene sov jeg nesten ikke. Da var jeg sikker på at jeg måtte hjem med 2 kister. Da det nærmet seg 4 uker jeg hadde vært der ble jeg helt utbrent – situasjonen hjem var vanskelig – barna var begynt på skolen, mens en venninne hjalp til  - min mann var sliten, og situasjonen på sykehuset skiftet fortsatt hele tida.

Til slutt ba vi om hjem-transport med Norsk luftambulanse der jeg er medlem. Noen dager før vi dro ble min far bedre – han ble tatt ut av respirator. Den reaksjonen jeg fikk da jeg så ham ligge der etterpå, uten slangen, var utrolig sterk. Jeg kjente en følelse enda sterkere enn da jeg hadde født våre 2 barn. Jeg husker jeg sa til ham da jeg klemte hånda hans at pappa – dette fortjener du medalje for mye mer enn de to deltagermedaljene du fikk i olympiadene du var med i. Han prøvde å smile, og trykket handa mi. Det var sterkt. Aldri var jeg nærmere min far enn denne tida. Trist og sårt.

Vi kom med ambulanse til flyplassen – jeg som ikke var spesielt glad i å fly og alltid hadde vært redd småfly enset det ikke en tanke at vi skulle hjem i en Lear-jet. Da båren med min far ble satt på bakken før han skulle inn i flyet holdt pleieren som skulle være med på og montere drypp i glass-flaske over ham. Plutselig mistet han flasken så den smalt i bakken like ved pappa. Slike minner sitter som klistret – ellers er det masse tomrom. Det gikk bra det også – de hadde ekstra drypp, så det ble ikke forsinkelse. Husker ingenting annet av hjemturen enn at de hadde med niste, at vi spiste underveis, og at min far hadde et kort glimt der han var humoristisk og blinket og prøvde å vinke til oss. Alt annet er bort.

Hjemme i Norge ble det nok et sjokk på sykehuset i Trondheim. Fra å være på en intensiv-avdeling der alt fungerte som etter klokka med rutiner, kom vi nå til en annen verden der det virket som om han ble glemt. Nå fikk vi beskjed om å dra hjem og hvile oss. Han var i trygge hender sa de. Javisst – det føltes ikke slik etter hvert. Han var kommet hjem for å dø. Han hadde muligens dødd om han var blitt i Hamburg, hvis ikke så hadde det kanskje ikke blitt et liv han ville klart å forsone seg med uansett, men .  . . . de kjempet iallefall for å berge ham der. Nå skurret alt når vi så de sløve rutinene hjemme.

Det ble veldig rart å se igjen barna etter en måned bort i den situasjonen. Jeg følte meg nesten fremmed for både dem og mannen min. Han så hvor preget jeg var, og jeg husker jeg sa at jeg aldri trodde jeg ville klare å komme over dette – det hadde vært altfor sterkt.
Vi var så slitne,hele familien. Min mor var så nedbrutt og trengte noen hos seg  hele tida. Jeg var så dum at jeg sa barna kunne være en del hos henne hver for seg for at hun skulle ta seg sammen. Et utrolig lite gjennomtenkt valg, men vi var ikke i stand til å tenke klart lengre noen av oss. Langt mindre se deres behov oppi situasjonen.

Det føltes rart å komme på sykehuset i Trondheim og be om oppdatering og så få til svar at vi bare måtte gå inn, og at det sikkert var ok der. Ikke vakt-skifte på rommet på samme vis som i Hamburg der de rapporterte til nestemann ved hver seng om situasjonen, absolutt alt ble gjennomgått der. Nei nå var vi i Norge. Vi prøvde å si noe om dette, men fikk kun overbærende blikk. Da nærmeste slekt kom på besøk til ham ble min mor og jeg overrasket over reaksjonene. Alle begynte å gråte – vi hadde sett forandringen gradvis, de andre fikk sjokk.

En formiddag vi kom på besøk fikk vi samme beskjed som før, bare gå inn – “jeg har ikke vært inn til ham da jeg nettopp kom på vakt, men han er sikkert ok.” Han var nesten død da vi kom inn. Ringte på klokka, og alt skjedde fort. Sprøyte i brystet, hjerte-kompresjon og alt med oss til stede, men pappa døde. Akkurat der og da var det så uventet at jeg klarte ikke å ta det inn. Husker ikke om jeg felte en tåre. Tror vi begge var i sjokk. Ringte min mann som skulle komme senere, og sa hva som hadde skjedd. Mens vi ventet på ham var vi helt stivnet.

Perioden etter dette ble tøff. Jeg presset min mor så langt det var forsvarlig da jeg visste hun ellers ville begrave seg i sorgen. Hun var bare 60 år (min far var 15 år eldre enn henne). Vi dro på forretnings-reise noen få mnd etter, og livet ble gradvis så normalt som det kunne bli med mye jobb for å berge firmaet, og et travelt familieliv.

Tida gikk, og roen senket seg – livet gikk videre og vi ble som før. Etter hvert begynte vi å snakke om å bli fosterforeldre. Barna syntes dette hørtes ok ut, og prosessen ble startet. Vi hadde satt noen begrensninger som fylkeskontoret sa var helt ok. Det gjaldt to svært følsomme områder vi ikke ønsket å blande våre barn inn i og som det ikke er rett å gå i detaljer om her. Kommunen formidlet et barn til oss som de “presenterte” som perfekt inn i vår eksisterende familie. Det viste seg etter hvert at begge problem-områdene vi hadde bedt om å bli “spart for” var der i en pakke. Vi måtte hale utav dem sannheten etter en del problematikk som vi ikke skjønte. Selvfølgelig kunne vi ikke returnere barnet som nå var flyttet til oss.
Vår yngste sønn ble brått i en annen situasjon enn han var vant med. Nå ble fokus flyttet mye fra ham til et yngre barn som krevde oss så mye det var mulig. Snill, men veldig krevende. Ikke minst i forhold til vår yngste sønn.

Alt ble selvsagt forandret etter det, det var vi helt innstilt på i forkant. Men, det ble på mange områder som vi ikke hadde ventet. Det er vel noe som svært mange erfarer, men som ikke er lett å forstå i forkant.

Så skjedde mer dramatikk. Da det var gått et års tid med vårt nye tilskudd til familien, fikk junior som da var 10 år, sterke hode-smerter over en lengre periode og besvimte på et legebesøk. Han ble lagt inn på kreftavdelingen i hui og hast. Alle mulige undersøkelser, en grusom angst mens jeg var der sammen ham på avdelingen og så alle barna der . .  uten hår, bleke, tynne men så tålmodige . . . . Ventetida mens jeg prøvde stålsette meg på beskjeden, og lurte på hvordan jeg skulle klare å ta det med fatning for å ikke skremme ham.

Den enorme lettelsen da konklusjonen kom - kronisk migrene.  I ettertid spiste han trolig hodepinetabletter  i større grad enn vi var klar over i de verste periodene. Var det da det startet? Pillemisbruket – da han kjente at tablettene lindret smerten?

Akupunktur – fantastisk, han hadde ikke så mange behandlinger før migrenen var borte. Han fikk det tilbake som anfall, men aldri mer kronisk. Var det da det startet? Tiltrekningen til nåla?

Min angst den gangen, en mor som var livredd for at barnet skulle dø fra henne - var angsten  min større da enn etter det grusomme? Egentlig kan jeg ikke huske at den angsten paralyserte meg slik som det gjorde nå da min sønn var blitt sprøytenarkoman.

Veksten hans ble brått endret etter han hadde RS-virus. I 10-års-alderen måtte han gå til vekst-kontroll, og hormon-behandling ble vurdert brukt om noen år. Han ble anslått til å skulle bli veldig lav av høyde når han var ferdigvokst, noe som gjorde ham deprimert da han ikke hadde så voldsom selvfølelse fra før. Han ble mobbet for at han var så lav på skolen, og på hjemmebane så selvfølgelig fosterbroren sitt snitt til å fremheve dette så snart sjansen bød seg. Det var 4 år mellom dem, og de var etter hvert omtrent jevn-høye. (I ettertid ble han heldigvis av normal høyde uten hormoner). Jeg hadde begynt på voksengymnas for å få studiekompetanse da jeg måtte legge ned firmaet min mor og jeg drev. Det nyttet nå ikke å kombinere dette med det å være fostermor. Mye hadde skjedd i forhold til hans familie som gjorde det svært vanskelig å være ham, og det gikk selvfølgelig utover oss som var hans familie til daglig. Slik er det jo bare.

Vår familie-idyll begynte å slå sprekker av påkjenningene. Så kom en tragisk beskjed mens min mor og jeg var på ferie til London. En kamerat av min mann var savnet – trolig selvmord. Da jeg kom hjem ble vi begge aktivt med på lete-aksjoner. Vi kjente på hans mor og søskens smerte ettersom tida gikk og han ikke ble funnet. Barna ble kanskje en del nedprioritert denne tida – også? Men – hvordan skal man prioritere rett? Tanker tilbake og selvbebreidelser er vel en mors lodd i livet trolig. . . . og etterpåklokskap er verdens enkleste klokskap.
Først mellomjula ble kameraten funnet i et vann. Tragisk.

På hjemmebane ble det etter hvert full krig mellom alle 3 barna, og vårt fosterbarn gjorde etter hvert sitt beste/verste for å få oss til å forstå at han ikke ville være hos oss, men hos de han hadde vært hos i avlastning fra han var baby. Vi kjøpte en valp i denne perioden i håp om at den ville myke opp situasjonen. Den fikk mye å si for oss, men hjalp ikke der og da. Etter et svært tøft siste år måtte vi gi opp. Han fikk viljen sin, og flyttet til de han ønsket å være hos. En utrolig tung avgjørelse for min del spesielt, og som jeg aldri har fått bearbeidet. Jeg lurer på om han fikk det? Vi har aldri snakket med ham siden. Vi ble lovt av barnevernet å få hjelp til tida etter i en overgangsfase for å mildne det som var skjedd. Alt vi fikk var problemer.
Vi sendte julegave og brev men fikk aldri tilbakemelding. Da ga vi opp. Vi hadde nok annet å ta fatt i nå. To dager etter han flyttet mens jeg gikk i min egen verden som en zombie, ringte min halvsøster. Hun fortalte at hun hadde tatt noen prøver på sykehuset og fått beskjed om at hun hadde kreft. Etter denne beskjeden har vårt liv gått i et fast spor med mest tragedier og motgang. Min søster fikk beskjed bare etter noen måneder at hun ikke kom til å bli frisk.
Min mor hadde fått ny samboer, og bodde mye hos ham på lands-bygda. Da hennes ste-datter, min halvsøster fikk beskjed om at hennes sykdom var dødelig, fikk min mors samboer samtidig beskjed om at han hadde fått kreft. Min søster var en solstråle i hele syke-perioden. Hun prøvde å muntre opp alle rundt seg. Hennes yngste adoptiv-datter ble gravid i den siste tida hun levde, og  min søster strikket baby-klær og kjøpte vugge til barnet og gledet seg så enormt. Men selv ikke det fikk hun oppleve gleden av. Hun døde mange måneder før han ble født. Begravelsen var en dag etter min fødselsdag, noe jeg tenker på hver gang jeg fyller år i november. Julaften feiret vi sammen med hennes adoptivdøtre hjemme hos oss. Det ble en rar kveld som ikke var enkel for noen av oss.
Den dagen min søsters barnebarn ble født fikk jeg sammenbrudd og ville bare dø.
Det har jeg selvsagt aldri fortalt mine nieser.

I hele denne perioden med motgang, sykdom og dødsfall, er det mye jeg ikke husker. Jeg vet at jeg gjorde masse vanlige ting som å bake, prate og prøve følge opp barna best mulig, men jeg har få minner. Det plager meg veldig. Jeg vet at jeg gjorde så godt jeg kunne, men for dem er jeg ikke sikker på at det var bra nok. Selv om min mann alltid har stilt opp, så har vel en mor som regel mer vane med å ha dårlig samvittighet for det meste, og det har jeg vært flink til tidligere.

Jeg kom meg på beina igjen ved hjelp av en natur-terapeut. Sakte men sikkert ble jeg bedre, mens min mors samboer ble verre. Ca et år etter min søsters død døde han. Begravelsen ble gjennomført en av de siste dagene før jul, og fra da ble førjulstida en grusom tid der jeg ventet en ny katastrofe.

Min mor var veldig deprimert over igjen å bli alene, så jeg dro rett fra jobb og spiste middag sammen henne to dager i uka i lang tid. Selv var jeg nå så deprimert at det ble vanskelig å stille opp slik hun ønsket på alle vis, for jeg merket tydelig at det jeg gjorde likevel ikke var nok for henne . . . aldri. . . . . Jeg hadde i tillegg en jobb som krevde mye av meg nå, og målet mitt var å klare jobben på best mulig måte.

Vår yngste sønn begynte å feste i helgene. Han ville aldri være med på landet slik vi ønsket, og vi lot ham bestemme selv om vi ikke var begeistret. Selv hadde jeg blitt så strengt oppdratt hjemme, at jeg ikke ville føre videre den oppdragelsen som ødela mye for meg i tenårene. Vi prøvde å gi gode holdninger, men kjeftet når vi skjønte det hadde vært fest i helga. Vi fikk ingen klager fra naboer eller noe, så vi levde i lykkelig uvitenhet mens vi trodde dette var typisk ungdoms-atferd.
Det skrives side opp og ned om ungdoms trang til løsrivelse, og mange snakket om frihet under ansvar som det beste middel til sunne holdninger. I dag er jeg ikke sikker på at jeg vil anbefale det.

Høsten etter min mors samboer døde inviterte min mor meg med på ferie til London. Ei uke før vi skulle dra kom vår yngste sønn til meg og sa han hadde noe han måtte snakke med meg om, men han grudde.
Han fortalte at han hadde problem på skolen fordi han hadde røyket hasj ei stund. Det føltes som om gulvet åpnet seg under meg. Det var så skremmende at jeg ikke klarte å snakke på ei stund. Da jeg summet meg, sa jeg at det var bra han fortalte det, og at dette skal vi klare sammen så lenge du innrømmer du har et problem. Min mann og jeg ble enig om at jeg skulle dra på ferie og gripe fatt i problemet etterpå. Jeg lot være å fortelle min mor om det før vi dro, da det hadde vært så mye negativt også for henne i flere år. Jeg hadde ikke tenkt over at hun måtte reagere, da jeg var nesten døvstum det første døgnet i London mens tankene bare surret rundt junior. Det endte med at jeg fortalte det, og hun spurte om vi skulle dra hjem. Noen dager fra eller til mente jeg ikke kunne bety så mye, så vi ble ei uke. Nest siste kveld der ringte min mann. Han var rar i stemmen da han sa at den ene svigerinnen hans var på sykehuset, hun skulle opereres – hjernesvulst. Det ble en tung tur hjem. Junior med stoff-problem som vi nå skulle gripe fatt i for fullt, og enda mer alvorlig sykdom i familien. Vi var temmelig tappet for krefter etter alt som var skjedd de siste årene. Min mann hadde akkurat sluttet i jobb etter innskrenking der, og gledet seg til å nyte livet etter mange år i arbeidslivet. Selv hadde jeg  nettopp fått en jobb jeg stortrivdes i.
Vi begge hadde håpet at motgangen var over – at det nå var vår tur å få medgang.
“Den gang ei sa Tordenskjold.”

Vår svigerinne døde ca 7 uker etter diagnosen var satt. Inntil like før var hun i full jobb, så ut som sunnheten selv, og det hele var så sjokk-artet for hele familien at det kan ikke beskrives. Jeg satt i hennes begravelse med verdens dårligste samvittighet for å ikke ha krefter til å yte litt ekstra for deres voksne men unge barn i situasjonen. Heldigvis – de hadde en stor familie på hennes side.
Jula sto igjen for døren.

Nå krevde situasjonen at vår yngste sønn måtte få det lille som kunne være igjen av energi hos oss for å vinne over problemet. Heldigvis hadde vi ingen problemer med vår eldste sønn. Da ville det vært fullbragt. . . .

Forts. følger i del 2

Tips oss hvis dette innlegget er upassende