Livet fra krybbe til. . . .

9 måneder gikk og enda litt mer

Og så en lykke i kroppen seg brer

Et barn ble født så uskyldig og søtt

Så stort å omsider den lille få møtt

Et mirakel har skjedd oss atter en gang

Hodet blir nå bare fylt med sang

En familie på fire ble skapt der og da

Og vi kjente oss bare så herlig glad

Årene gikk i motgang og medgang

Livet ble slett ikke fylt med bare sang

Den yngste ble sytten og livet for ham var bare en lek

Han røyket og drakk litt og gjorde oss stadig noen pek

Da ordene falt at han slet at han røyket  litt hasj

Det føltes i hodet mitt som et totalt krasj

Min yngste sønn narkoman hvordan gikk det til

Som liten pjokk så stridig men dog alltid så snill

Ti år til har gått -lange år i aller mest motgang

Nei livet ble slett ikke fylt av glede og sang

Vi sliter til hjertet vil briste for å berge en sønn

Men akk så sjelden noen vil høre vår bønn

Hver gang en løsning er nær blir den smadret til smuler

Som ofre vi føler oss slått til jorden av kuler

Hvorfor er det så lite hjelp når så mange rundt oss strever

Hvorfor så umulig enten vi trygler eller krever

Så står vi der atter igjen – vi håper og vi frykter

Kan han denne gangen omsider klare å bli nykter

Vi vet så vel hvilken makt kong Heroin har

Han kjemper for fullt mens han trekker og drar

En drakamp har startet med oss på ei side

Vår sønn og to slitne foreldre må nå igjen lide

En ujevn kamp tar til når kongen fører an i sitt spill

Hva skal til for å gi oss krefter så vi oppnår det vi vil

Ja slik er situasjonen akkurat nå

Nesten glad at jeg ikke kan spå

Oddsen er dårlig men mirakel skjer

Undre hender vel selvom en ikke ber?

Neste kapittel kommer nok snart

Da vet jeg om junior har avrusing klart

Da skal han videre litt mot sør

Om alt går slik det denne gang bør

I

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Et vakum oppsto etter junior var ute av LAR. Vi følte oss tomme, nesten apatiske.
Selv LAR som var siste utvei gikk ikke for vår 25-årige sønn.
Det føltes som om alt håp var ute. Han var jo ikke henvist til noen annen instans og hadde ikke noe tilbud annet enn eventuelt å søke institusjon – noe alle visste han hadde fått nok av med sine dårlige erfaringer og resultater. Nå var alt bare svart.

Men vi måtte jo brette opp armene og gripe fatt i den situasjonen som var der.
I en kort periode i siste tid i LAR og etterpå hadde han en vikar-lege som var veldig hyggelig, men uten erfaring innen rus-feltet.
Jeg følte imidlertid at denne legen ikke var negativ til narkomane som pasienter slik enkelte leger er, men at han var forpliktet til å kjøre svært safe for å gjøre alt etter boka. For hans del var det legemiddel-håndboka. Da vi kom til første møte hos legen etter “utskrivings-møtet”/ansvarsgruppemøtet  på LAR, så håpet vi jo at han ville gi junior en kvote han kunne leve med. Han sa seg villig til å skrive ut en svært liten B-kvote, men gikk etter denne boka si som selvfølgelig gjelder pasienter med en “normal” toleranse på slike preparater. Jeg prøvde å si noe om dette, men da ble han krass i forhold til at han var den som fikk konsekvensene om noe gikk galt. Det stemte jo selvsagt. Nå ble det bare vår sønn som fikk konsekvensene – og vi. Etter en korreks han fikk av overlegen av LAR på en foreskriving han hadde gjort underveis var det sikkert forståelig at han måtte være forsiktig. LAR har makt.

Heldigvis, denne gangen hadde hans ruskonsulent (som hadde mange gode ideer) en ide om at han måtte inn til utredning for å sjekke om en lett diagnose kunne ligge i bunn for rusavhengigheten.
Junior var ikke særlig enig, men godtok dette.
Imidlertid var det legens plikt å sende søknad.
Da jeg ringte til institusjonen det var søkt til i ettertid skulle de ha møte samme dag.
Opplysninger jeg ga på telefon førte til at han fikk ja til behandling.
Legen hadde ikke med noen av de relevante opplysningene i hans søknad.
Forståelig på en måte fra en vikar-lege, men kanskje han kunne ha spurt oss foreldre el ruskonsulent om hva han burde ha med hvis han ikke hadde tid å lese journalen?
Nok en gang ble det mor som ordnet opp. Nok en gang bevis på at narkomane har ikke en sjanse uten noen til å dobbeltsjekke alt og være svært mye pådrivere i dette vanvittige systemet.
Denne vikar-legen er likevel en av de få som jeg ikke bærer på noen bitterhet mot fordi jeg forsto ham bedre enn de med lang erfaring og autoritet.
I tillegg hadde han en ok tone når han snakket til vår sønn og oss.
Tida gikk, og fler venner falt fra for junior. Da utredningen begynte å nærme seg raste han ut igjen. Han prøvde nok en avrusing, men klarte ikke mer enn 2 døgn før han skrev seg ut. De måtte jo ha ham rusfri for utredning – for en tung narkoman som ikke klarer seg i LAR er jo dette temmelig tøffe kår. Så trist at det ikke er mulig å få de innlagt for medisinsk nedtrapping og så ta utredningen i samme sleng. Han var nå fortvilt, frustrert over manglende mestrings-evne, og havnet derfor raskt på kjøret igjen.

En ny ruskonsulent kom til – forrige hadde nå svangerskapspermisjon. Første møte med denne ruskonsulenten ble på en kafe der det var tett mellom bordene.
Da jeg ganske raskt begynte å innføre henne i situasjonen og hva som var skjedd så avbrøt hun meg med å si at nå var hun ny, og hun ville starte med blanke ark. Jeg gapte nesten i sjokk. Spurte om hun hadde lest hans journal, men nei – av samme grunn følte hun det var veldig ok å starte på scratch. Herregud – skulle vi starte på nytt igjen etter alle rundene. Hyggelig var hun, og jeg så at junior hadde en god tone til henne, men mine forventninger utover det var ikke store etter denne starten.

Iallefall ble det nå raskt søkt om reinntak i LAR da vår sønn innså selv at dette ikke gikk. Livet på illegal kvote er tøft. Trondheim er ikke den enkleste eller billigste plassen å være narkoman heller i så måte. Ruskonsulenten satte igang prosessen raskere enn den forrige iallefall. Prosessen startet sensommeren 2007.
Det ble raskt innkalt til forsamtale hos LAR. Der fikk vi høre at hans søknad om reinntak måtte være svært godt underbygd. Jeg skjønte ingenting. Det var gått knapt et halvt år siden han var skrevet ut – på den tida var det ikke noe bedre fatt med ham, han trengte rask hjelp. Jeg prøvde si noe om at han i utgangspunktet ikke skulle vært ute av LAR, men det ble overhørt.  De hadde jo all dokumentasjon om fortida som tenkes kunne. Dette var trenering – rett og slet, eller en hevnaksjon for det som skjedde ved utskrivingsmøtet. I tillegg klagebrevet mitt etterpå . . . . . Men – prosessen var startet, og etter mye strev der jeg også bidra en god del med å forklare hva som måtte med til ruskonsulenten som var fersk i dette yrket så ble søknaden sendt.

Junior tok nå kontakt med en psykiater han hadde vært innom en kort periode tidligere. Denne legen hadde ikke eget kontor lengre, og møtte sine klienter rundt i byen på kafe. Han var behjelpelig en periode med å skaffe dolcontin-kvote.
Denne psykiateren ble i ettertid klaget inn for å ha drevet uforsvarlig.
Gatelegen ble han kalt. Jeg vet sannelig ikke hvem som har vært mest uforsvarlig i forhold til vår sønn og mange i hans kategori. . . . Leger som har fraskrevet seg ansvar for sine narkomane pasienter når de har full mulighet med loven i hånd til å skrive nok medisin til at de kan holdes i live bort fra det illegale miljøet, eller denne “gatelegen” som tross alt visste hva dette handlet om og berget mange.
Han prøvde alltid å få vår sønn til å ta imot terapi fra ham, men hvor mange narkomane vil betale for slikt av egen lomme? Legen var nok på grensen i sin handlemåte, men mange andre har gått langt over grensen i motsatt retning i mine øyne.

Etter hvert skiftet junior til et annet legesenter. Jeg fikk et godt inntrykk på telefon i forkant (alle må jo melde seg over til ny lege før de får time dessverre).
Jeg sier alltid ifra på forkontoret hvilken pasient-gruppe han tilhører og ber de si fra om vedommende lege har negative holdninger til hans gruppe for å unngå skuffelser. Alt hørtes bra ut.
Da han kom til første time var fastlege borte, og en vikar-lege møtte. Hun virket hyggelig, men sa hun måtte kontakte fastlegen før hun skrev ut noe. Neste time ble dette endret til at hun kun skulle ringe institusjonen der vår sønn hadde vært til avrusing nylig og feilet. 5 minutt på tlf med overlegen der (en lege som vår sønn hadde hatt 10 minutts samtale med under oppholdet) endret hele hennes holdning. Hun var is i stemmen da hun sa at overlegen hadde sagt at vår sønn kun vinglet og ikke var noe å stole på i forhold til kvote.
Hvilket sjokk. Så enkelt kan en person med noen få ord ødelegge et svakt håp hos en utslitt narkoman som da veide ca 50 kg, og hans utslitte foreldre.
Hadde jeg ikke vært der ville det nok en gang kunne ført til at vår sønn ville prøvd å begå selvmord. Det at jeg selv i  total fortvilelse sa at jeg ikke orket leve stort lengre på kontoret til legen gjorde ikke noe bedre.
Hun spurte med isrøst om jeg truet henne. Mange leger har dette standard-svaret til ødelagte mennesker som ikke føler de har mer å leve for. Hvor liten empati de har, og hvor uprofesjonelt de opptrer ovenfor mennesker i den totale fortvilelse som er på vippen til sammenbrudd. Vi kom begge gråtende ut av bygningen. . . .
Vel  – mor og far måtte finansiere dop på det illegale markedet igjen.
Råttent. Men – vi så en sønn som hadde mistet troen på alt nå. . . . .

Da hans opprinnelige fastlege var tilbake var vi svært spent. Vi ankom ganske frustrert. Junior satt der så tynn og skjelven med abstinenser og en grusom autoritets-skrekk som han hadde slitt med ei  god stund allerede da.

Legen så svært sympatisk ut, så jeg fattet håp. Jeg tok ordet som junior hadde bedt meg om, men legen ba ham snakke selv. Greit, jeg skjønner jo det.
Han kom imidlertid ikke langt med å beskrive situasjonen med at han regnet med reinntak i LAR, og så spørre om nedtrappingskvote før legen satte et iskaldt blikk i ham og sa:
“Du vet vel at om du virkelig ønsker å bli rusfri så kan du bare bestemme deg, gå ut gjennom døra der og være rusfri resten av livet”. Snakker om sjokk – blikket like mye som ordene.
Jeg sprakk. Sa akkurat hva jeg mente om hans kompetanse hvis han trodde det var så enkelt å bli rusfri etter det lange løpet vår sønn hadde bak seg for å prøve å bli rusfri.
Min reaksjon ble slett ikke nådig mottatt, men jeg angrer faktisk ikke. Det får være grenser. Han la ut om at han hadde vært fengselslege og visste alt  om rusproblem, Tydeligvis mye mer enn vi iallefall. Jeg tillot meg da å si at stakkars narkomane i fengsel når du var lege der. Hmm . . . . den var kanskje ikke smart, men ikke desto mindre sann med en slik holdning.

Nok en lege vi kom i total krig med. Den ødelagte selvfølelsen til vår sønn var nå så ille at han kastet opp i lang tid før han skulle til lege – hver gang.
Ruskonsulenten måtte bli med ham dit noen ganger og mente legen slett ikke var så ille. Neivel, da måtte hun være halvblind om hun ikke så blikket han møtte vår sønn med. Han virket riktignok litt mer sympatisk med henne til stede, men blikket sa nok. Men - konsulenten var ikke personlig engasjert, det blir vel noe annet da.

Merkelig, ruskonsulenten som ikke så noe galt i legens væremåte kunne likevel sitte på venteværelset der før et ansvarsgruppemøte og utøse sin frustrasjon over hvor respektløst det var av legen å ikke holde tida når det var satt av tid til møte.
Jaha – men det ble jo noe helt annet da hun selv ble rammet. Ikke sant?
Sarkastisk sagt av meg? Ja – jeg har blitt veldig sarkastisk og bitter i noen sammenhenger etter alle dårlige erfaringer.
Hun klarte iallefall å forhandle frem noen litt bedre avtaler der for medisinering enn vi og vår sønn klarte, men uansett var det så lav kvote han fikk, at det bare måtte bli sidebruk for en i hans situasjon som var så syk både fysisk og psykisk.
Etter ei tid kom det krav om institusjon for å få kvote. Vår sønn vegret seg, men var nå så utmattet fysisk og psykisk at han ikke fikk mye valg. Da han først godtok det så ble det en ny fight som jeg måtte ta for å få ham raskt nok inn på institusjon før han mistet motivasjon eller døde.

Jeg sitter igjen med en stor bitterhet på leder av denne institusjonen han kom på og faktisk var på i to forskjellige perioder. Jeg skulle ha meldt en del av episodene til Helsetilsynet om jeg bare hadde orket. Men – det ville vel bli bortkastet energi, det virker som de fleste beskytter hverandre når en ser hvor mye som blir godtatt av slett behandling.

Vi opplevde at det var elendige holdninger nesten fra første dag han kom til denne institusjonen. Urinprøvene han hadde like store problem med å avgi under tilsyn var det ikke varslet om i forkant, og han ble nå presset til å stå i kø 3 ganger i uka sammen de andre for å avgi prøve. For noen med hans problem går alt i vranglås da. Først å skulle tisse på kommando, så med som regel ei ung jente eller gutt til å stå og studere nøye at det ikke blir jukset. Imens venter de andre på gangen mer og mer irritable på de som bruker lang tid. Hvor motiverende!!!
Fortvilte telefoner kom hjem – “de sier jeg ikke får kvoten min om jeg ikke klarer avgi urinprøver, men jeg klarer det jo ikke”. Hvorfor kan de ikke bare strippe meg slik at jeg kan klare det? Eller ta blodprøver? Da kom min første konflikt med leder der som var så arrogant og utilnærmelig at det var et sjokk. Denne damen hadde nemlig i forkant vært verdens hyggeligste og støttende på telefon.
Men – motgang kan vise andre sider av enkelte typer folk. Diagnosen skal jeg ikke si her. Den starter på P.

Ny telefon-runde til Gud og hvermann. Mange forsto problematikken og mente dette burde kunne løses av folk i kommunen. Han fikk lovnad om en overgangs-periode for å tilvenne seg, ved hjelp av folk fra kommunen som grep inn, men hele tida maste de på ham på institusjonen om at nå måtte det bli slutt på sær-ordningen.
Hver gang jeg eller noen i kommunen ringte og tok opp situasjonen om hva dette gjorde med hans psyke ble han kalt inn på teppet til leder for å få en reprimande for å ha klaget. Helt grusomt. Han ble totalt nervevrak til slutt – vår sønn som kan stå for mye og ikke minst forsvare mange som blir urettferdig behandlet, han hadde ingen mulighet der hvor han var prisgitt en slik ledelse. Direkte trakassering og ydmykelser mener jeg han ble utsatt for systematisk der.

En gang ringte jeg mens ruskonsulenten var på institusjonen. Hun hadde flere klienter der. Vår sønn ble nesten hysterisk fordi de satt i møte, han, ruskonsulent og leder. De to var akkurat samstemte i å få ham til å be oss slutte å kontakte de. Han måtte ta ansvar selv og det virket som de begge ville ha oss fjernet fra ansvars-gruppa. Han var så utslitt av det mentale kjøret at det var grufullt å vite han satt der uten støttespillere. I nykter og psykisk bra tilstand er han en talefør og oppegående mann, men han var jo behandlet så elendig i så lang tid at de nesten drev ham til vanvidd. Nå ble det altså brukt en slik taktikk for å få lettere spill med ham. Det er lett match ofte med slitne narkomane når foreldre ikke står på – det kan jeg forstå etter det vi har vært vitne til. Men – jeg ba om ruskonsulent på tlf, hun var ikke riktig så hyggelig nå og ville ikke helt bekrefte det vår sønn sa med leder til stede, men hun virket ikke komfortabel i situasjonen. Vel – situasjonen roet seg . . . ei stund. Som hun sa ved to anledninger om denne institusjonen og leger at “jeg skal jo forholde meg til de i andre saker også”.

Denne institusjonen har de tyngste og eldste brukerne på langtids-opphold, og de har et godt rykte for å gjøre en bra jobb for disse.
For tunge narkomane som er mye yngre, og har en “normal” oppvekst så fungerte det derimot slett ikke bra slik vi oppfattet det. Ei helg var vår sønn så suicidal at han ringte på morgenen og sa han ikke orket mer. Jeg er så sliten mamma, jeg klarer ikke dette presset lengre. Det er ikke vits i noe – ingen forstår jo noen ting.
Kjekt å være mor som sitter 17-18 mil unna akkurat da?
Jeg prøvde roe ham og sa jeg skulle ringe leder. Hun var ikke på vakt, men den jeg snakket med var så hyggelig og lovte gå inn til ham. Junior ringte 2 timer senere. Ingen hadde vært der. Ingen hadde reagert verken på at han ikke hadde hentet kvote eller at jeg hadde ringt og meldt bekymring. Betryggende? Han kunne vært død mange ganger. Jeg ringte rasende oppover enda en gang. . . fikk en ny person på tråden som lovte å gå opp til ham. Nå trodde jeg virkelig jeg var hørt, og roet meg litt.
På kvelden ringte jeg ham. Ingen hadde vært opp til ham i løpet av dagen.
Til slutt etter flere timer der han hadde grått og vurdert frem og tilbake hadde han tuslet ned og fått kvoten sin. Da hadde en av de ansatte tatt opp problemet med urinprøvene og at han slet sånn midt i stua med de andre til stede.
Gjett om det hjalp??? Sjokkerende. Han hørtes ut som en liten gutt – ydmyk, kuet, svak i stemmen og så ødelagt som det bare går an å bli.

Jeg klaget etterpå muntlig på det som var skjedd til noen i kommunen, men det førte til at junior ble kalt inn på teppet til leder på nyttog fikk en svært skarp reprimande der for å ha klaget. Det ble uansett bare en muntlig klage, jeg hadde fått total skrive-sperre for lenge siden da. Jeg har ikke kommet så langt enda som til å be om utskrift av journalen, men jeg vil bli overrasket om noe av dette er journalført.

Midt oppe i det marerittet alt var ringte junior og sa med tynn stemme at han hadde fått avslag på reinntak i LAR. Hvilket sjokk. De fleste med kompetanse på området hadde sagt det var svært sjelden med avslag på søknad om reinntak. Dagen etter fikk vi kopi og dro rett til byen – først til Helsetilsynet der vi fikk råd av en jurist. Så ringte vi ruskonsulent for møte. Da vi kom dit hadde hun med en eldre kar i mellom-lederfunksjon. Vi var glad for å få kompetanse, men oppdaget fort det ikke var derfor han var der. Han var rask å signalisere at nok var nok – så gjennom brevet, og sa med en tilfreds mine. “Se her ja – han er jo så heldig at han er en rettighetspasient etter brevet de har skrevet. LAR sier han skal søke institusjon for rusfrihet”. Vi trodde ikke det vi hørte. . . prøvde forklare ham at det var ikke akkurat noen gladnyhet for en som hadde fått mer enn nok av institusjoner og at han søkte LAR fordi han ikke klarte å nyttegjøre seg dette tilbudet. Dette møtet ble en katastrofe. Det endte med at han slo i bordet og ble svært ufin. Kvelden før hadde jeg for første gang ryddet vår sønns leilighet for sprøyter (på tross av at han ville gjøre det selv), men han skulle hjem på perm snart (det var en tøff opplevelse).
Jeg klasket nettet med sprøyter på bordet og spurte om han kunne forestille seg for et liv vi foreldre har – hvor mange roller vi skal fylle bare for at en som ham skulle fortelle oss at han nå hadde fått et godt tilbud? Dette var absolutt ikke noe aktuelt tilbud det som sto i brevet. Det ble full turbulens i rommet. Jeg begynte å gråte, og alt skar seg. Det endte med at han snakket om sin store kompetanse på narkomane og at han hadde 20 års erfaring med dette. Jeg svarte at da var det på tide han sluttet så kanskje det kom inn noen med bedre holdninger. Sukk . . . . . Jeg gikk derfra i krampegråt . . . men vi bestemte oss for å dra til overdoseteamet. De trøstet oss og klarte til og med få meg til å le innen jeg gikk. Engler er det disse karene vi har kontakt med der er. Kan ikke få fullrost dem. De satte mot i oss og sa at ruskonsulent måtte skrive anke til LAR og at det sikkert ordnet seg.  Heldigvis -ruskonsulenten gjorde en god jobb med anken på avslaget, så vi regnet alle med at den skulle gå gjennom. Pga det kunne han være videre i institusjonen på kvote.

Han var der på sin 26. bursdag, og vi dro opp og tok ham med oss på handle-tur og middag (han hadde bedt om permisjon). En utrolig koselig dag som jeg minnes med udelt glede. Han så og hørtes mye bedre ut akkurat da, på tross av at han vantrivdes noe grusomt. Han sa han trodde det ble kake der da han kom tilbake, da han hadde ymtet om bursdag. Det hørtes lovende ut, og hadde vært vanlig praksis i andre institusjoner. Ikke for kaken, men for markeringen. Vi kjøpte en kake for sikkerhets skyld og sendte med ham. Bra var det, ingen markering med kake eller noe der da han kom tilbake.
Dette er en plass som er langtids-hjem for mange av de som slett ikke har familie på banen lengre – koster det så mye å bake ei kake og lage ei koselig kaffe-stund?
Jeg vemmes. Tror trivsel må settes mye mer på dags-orden i enkelte institusjoner. Regler der ble tilfeldig utøvd - post forsvant – beskjeder ble ikke gitt når vi ringte eller andre ringte, og vi ble mer og mer frustrert. Når de skulle på utflukter ble det sjelden annonsert, så de som tilfeldigvis var i nærheten fikk bli med, mens de andre oppdaget det i ettertid. Motiverende? Nei!!!
Av aktiviteter var det bingo en dag i uka, og handletur til en grense-butikk der de kjøper tobakk. Noen turer i skog og mark var også på planen, men for vår bygutt av en sønn er slikt aldri en fristelse, uansett om vi oppdro våre barn til å bli glad i naturen og turer i skog og mark, så ble det nå ikke slik. . . . ingen døds-synd det kanskje? Folk er forskjellige.
Det virket mer som driften var lagt opp som et sykehjem for eldre enn en institusjon for narkomane.

Han skulle ha permisjon i julen etter mye frem og tilbake om det ble godtatt.

Den 22.desember fikk han en festlig julegave fra LAR. Avslag på anke om reinntak. Velvalgt tidspunkt. Det kjørte oss helt i bakken. Ufattelig etter en godt skrevet anke. Vi dro rett til Helsetilsynet og spurte om å få snakke med en jurist som hadde gitt oss gode råd tidligere. Det fikk vi heldigvis, og vi forklarte saken og hvor fortvilt vi var. Jeg skrev en lang avhandling og la ved anken dit. La ved kopier på relevant dokumentasjon og fikk levert det lillejulaften. Jeg følte at dette måtte bare gå bra – juristen var svært støttende. Hun ba oss å feire jul, og sa at svært mange anker dit pleide gå gjennom.

Vi fikk tross alt en koselig jul på landet sammen med junior, vår eldste sønn, hans samboer, og deres nyfødte sønn som var bare 5 dager gammel da de ankom.
Gode minner å ta med seg videre. Men både junior og vi måtte til tider spille skuespill for å holde uroen borte.

Vi merket at junior var svært oppsatt på å komme seg bort fra institusjonen nå. Han var utslitt av å prøve innordne seg uten å føle seg ønsket der på noe vis, og skuffet over å ikke ha fått noe hjelp eller støtte i forhold til avslagene fra LAR. De skulle gått inn og backet ham opp med de tøffe beskjedene.

Tidlig på januar fikk vi muntlig beskjed da vi ringte Helsetilsynet om at anken var gått gjennom, fantastisk. Men – vi var for slitne til å kjenne glede selv da. Kampen hadde nesten ødelagt oss. Det var jo bare flaks at vi hadde beholdt vår sønn i live. Lite ante vi enda hvilken kamp vi hadde foran oss for å få satt igang denne behandlingen.

I januar/februar en gang skrev han seg ut. Han hadde nå kjæreste, og maktet ikke mer av leder og noen få som gjorde livet hans surt. Han hadde fått ja til LAR, og mente nå at han ville få kvote av legen når han kom ut nå som han var regulert på dolcontin og så bra ut. Veeel, det var hans mening. Vi var ikke vant at noe gikk greit.
Legen så det ikke slik. Han mente det var avtale-brudd uansett hvor bra og motivert vår sønn virket nå.
Ny krig, og så mye motbør på unødige ting, at vi nok en gang kjempet med nebb og klør for å finne løsninger som var mulige heller enn å se at kun straffe-tiltak ble brukt mot ham uten grunn. Hvorfor ikke ivareta det som var bra hos ham nå som han tross alt hadde skrevet seg ut? Hele tida har fokus vært på negative ting heller enn progresjon som det også har vært mye av i disse årene.
Men . . . hva har vel vi å stille opp med? Vi er jo bare uvitende foreldre. . . . . .

En ny tøff tid kom der vår sønn var prisgitt en lege som betraktet ham som noe som krøp frem fra under en stein til tider. Uansett hva vår sønn sa så ble det vridd på til noe helt annet enn han mente. En av oss foreldre var med hver gang for å vite hva som ble sagt, men det hjalp ikke stort. . . . Motgangen førte på nytt til sidebruk, og etter ei tid så ble kravet om institusjon nok en gang fremlagt som eneste mulighet for kvote. Vi hatet tanken like mye som ham etter alt som skjedde der forrige gang, men ingen andre alternativ var aktuelle fikk vi høre samme hvor mye jeg prøvde å argumentere. Økonomien styrer det meste.

Hans far kjørte ham til institusjonen igjen da vi kom så langt etter utrolig mange tøffe runder – institusjonen var nok ikke spesielt interessert i å få ham tilbake like lite som han var interessert i å komme dit. Underveis dit ringte sønnen vår og ba meg ringe å sjekke at kvote var sendt dit, og at det var klarert med urinprøver denne gangen som hadde vært et flittig tema før han dro.
Jeg prøvde å unnslå meg å ringe pga den ampre tonen som var mellom meg og leder sist, men han grudde slik at det ble så jeg ringte.
Da jeg fikk henne på tråden grudde jeg så magen knøt seg. Jeg prøvde ta en avslappet tone, presenterte meg og sa junior var på vei og hadde bedt meg ringe og sjekke ut noe bare. Sa også raskt og hyggelig at jeg håpet vi kunne starte på ny frisk denne gangen og samarbeide om gode løsninger.
Hun svarte med is-stemme at hun så ikke at det kunne være noe å diskutere, men jeg presenterte nå hans spørsmål likevel, og fikk til svar med en så sukkersøt stemme at den iskalde stemmen var bedre “Her er vi profesjonelle, og din sønn har skrevet under en avtale i likhet med de andre her – om han ikke vil ha det slik så er det hans valg”. Snakk om sjokk – i neste omgang sa hun at jeg måtte ha tiltro til at de kunne håndtere ham (som slakt eller) de var jo tross alt ekspertisen, og at jeg måtte gå ut i sola og slappe av nå. Jeg klarte nesten ikke å svare av sjokket, og ble sittende i hysterisk krampegråt i 2 timer. Jeg klarte ikke ta telefonen for å overbringe den beskjeden til vår sønn – jeg var altfor ødelagt til å formidle noe som bare ville føre til at han snudde i døra der selvom jeg helst ville hatt ham hjem med en gang.
Etter jeg begynte å hente meg inn ringte jeg Overdoseteamet i Trondheim som har vært våre støttespillere hele tida. Jeg bare gråt i telefonen, men klarte da å få utav meg hva det gjaldt. Vår beste støtte der mente at dette måtte det gå an å ordne opp i, og han trøstet meg så jeg klarte å hente meg inn etter hvert – snakk om forskjell på folk.

Det ble mange og tøffe runder på nytt. Urinprøvene var fortsatt en evig kilde til bråk. 17. mai ringte han rasende og var blitt nektet å få bestikk da han hadde kjøpt seg et måltid mat selv som han varmet på tekjøkkenet på kvelden. De hadde mikro-ovn der, men alt av mat og bestikk var innelåst på kjøkken annet enn til faste spisetider. Koselig. Etter ei tid hadde ei ung jente som jobbet der kommet og bedt om unnskyldning på vegne av den som gjorde det, men . . . det får da være grenser en slik dag. Samme hvor mye han prøvde så ble alt han gjorde galt. Vi snakket med en som bodde der da han fikk skyss med oss en gang. Han var fornøyd for egen del, men sa at han kunne ikke fatte den behandlingen vår sønn fikk i forhold til ham selv og andre. Men – han våget ikke si noe – han måtte være der lengre og var avhengig av fortsatt å være snill gutt. . . . Når det er sagt – mange av de ansatte var hyggelige og støttende til vår sønn. Men – noen få personer i enighet med ledelse kan ødelegge noen totalt. Her var det snakk om en som hadde dårlige erfaringer bak seg fra før i forhold til maktutøvelse, og det gjorde ikke psyken noe bedre.

Et nytt lege-skifte ble foretatt – denne gangen nesten mot vår vilje – hans fastlege hadde blitt litt mykere i det siste, og vi var redd for nye dårlige erfaringer, det kostet psykisk å starte opp nye runder med nye uvillige leger. Men kjæresten til vår sønn hadde nå gjort en utrolig jobb med å sende mail rundt til lege-senter, forklart situasjonen at han ventet på oppstart i LAR, var i vente-institusjon, og hatet å være der. Trengte kvote mens han ventet, og hun fikk napp på et legekontor etter dette.
Alt virket så bra – vår sønn skrev seg ut – også begynte ventetida på å få kvote fra denne legen. Junior hadde flere legetimer han betalte for der, men ingen kvote kom. . . . . hele tida var det noe som måtte ordnes. Denne legen hadde svært mange ledige plasser og vi lurer i ettertid om det var grunnen. Det ble en helt katastrofal situasjon for vår sønn da denne legen ble kanskje den verste han hittil hadde vært borti i forhold til at det nå var løftebrudd, direkte løgn, og et humørskifte som var nifst å bivåne. Hvordan mange har klart å bli leger lurer jeg virkelig på.

Denne legen sa ganske raskt at overlegen på LAR nektet ham å foreskrive den kvoten vår sønn trengte. Hvilket sjokk – flere sa at hun ikke hadde makt til dette, men legen sa hun hadde det. I vår fortvilelse måtte vi tvinge frem ansvarsgruppemøte. Vi hadde dårlig med støttespillere, og nå begynte panikken for å skaffe en god støttespiller til dette møtet. Det kommer jeg til i neste innlegg. Dette ble et vel langt innlegg. Bittert, og vanskelig å sette ord på da det beskriver en utrolig tøff periode fra disse årene. Ikke tøffest med vår sønn nå, men med et hjelpeapparat som nå på de fleste vis hadde blitt fienden.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

GOD JUL 

God jul til dere jeg nå ønske vil

Som følger med i vår skjebnes tunge spill

Jeg vil bare fortelle til dere alle idag

At jeg er ganske så merkelig brukbart i slag

Det er slett ikke verst med vår sønn

Så vi satser på jul som for alle med sukk og stønn

Denne gang kun fordi magen må slite

Det blir slik når øyet vil mer ha enn magen må vite

Vi håper at julen blir slik det ser ut til nå

Ikke helt som det var en gang i fortida må du forstå

Men slett ikke ille om skjebnen nå er snill

Så er det nok vår tur å lykkes i dette underlig rare spill

Kos dere masse

Helst akkurat passe

Vi sees snart igjen

Takk til dere for hver klem

All støtten har gjort meg så godt

Du verden det har vært så utrolig flott

God jul og stor klem fra Trønder-Bente til alle mine lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nok en gang ble skjebnen lurt

Lurt – hvordan da ble det spurt

Lurt for en sjel som nesten til himmels gikk

Og vi foreldre en gave til jul nå fikk

Hvem vet – falsk alarm det kanskje var denne gang

Å . . . så lenge siden han lå i sin mammas fang

Han berget igjen – nok en gang gikk det bra

Tanken på at han en gang trolig må dra

Dø fra oss foreldre fordi han ikke er verdig

Til medisin å få selv om han nesten er ferdig

Himmelrike er såvisst ikke på jord

I en verden så grusom og stor

Helvete er det vi ser alt for mye til

Kong Heroin i illegal mundur er langt fra snill

Han er listig og farlig som slangen kan være

Når han gir motgang mer enn mange kan bære

Jeg vil hilse kongen velkommen i lovlige former

Så slipper vi kanskje nye år med lidelser og stormer

November og desember er tida alt har gått galt

Måneder da vi erfarte at mange av våre kjære falt

Før jul vi har mistet flere i tidligere år

Ikke var det i rus men det ga like fullt store sår

Hvert år kommer savnet for fullt igjen

Mens andre gleder seg pynter og steller sitt hjem

Vi slites og kjenner i tillegg på angsten i våre hjerter

Du verden - bare den som har prøvd vet hvor det smerter

Er det kanskje hans tur snart nå

I kveld var det atter igjen så altfor nære på

To dager før jul også et tidligere år var det nær

 Men du berget såvidt du som er oss så inderlig kjær

La oss få beholde deg lenge nok til at fornuften får råde

Så heroin gis legalt og du slipper å leve på nåde

Fortsatt har vi mange dager igjen å grue til jul

Mens vi hilser til alle og smiler og ønsker god jul

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

På nytt vi har fått en skjør liten spire av håp

Følelser i dvale uendelig lenge . . . men så . . et gryende håp

Uten håp - hvilket liv helt uten håp

Når det stormet som verst – så svak var da tanken om håp

Men det var der . . . der bakom smerten . . et ørlite håp

Nå ligger den der – en spire  . . . .spiren av håp

La denne spiren få gro seg sterk til en mektig bølge av håp

En bølge så kraftig at all  motløshet kan erstattes med håp

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Samarbeidspartnere heter de så fint alle som er med i en ansvarsgruppe for en narkoman eller andre som har behov for denne funksjonen. Også foreldre som er med i denne ansvarsgruppen ehar samme fine navn – samarbeidspartnere såvidt jeg vet.

Ansvarsgruppe er en rettighet som er utrolig flott hvis det bare fungerer slik det er ment.

Slik at alle blir hørt, og alle kan innse at kompetansen ikke ene og alene sitter på den enden av bordet der den faglige lærdommen sitter. Realkompetanse er nemlig ikke å forakte.

De fleste rundt bordet har aldri lest hele journalen til brukeren – ofte ikke deler av den en gang. Det har de jo ikke tid til – sier de. . . Men for å skjule at det er tidsmangel så sier de som regel så fint hver gang en ny ruskonsulent eller saksbehandler går inn i saken at

” Det er best å starte med blanke ark i slike saker så jeg ikke blir forutinntatt”.

Du verden så kjekt tenker vi da – det skulle vi også ønske at vi kunne, men så enkelt er det vel ikke? Bør vi ikke ta med oss noe lærdom på veien om hva som er bakgrunnen, hva som har feilet og finne noen svar på hvorfor det ikke funket???

Det er ofte vi foreldre alene som vet det meste om bakgrunn til brukeren. Det er vi som vet hva som skjuler seg enten bak en depressiv maske, eller veltalenhet som bunner i helt andre ting enn selvinnsikt, men som er så lett å la seg lure av for mange i hjelpeapparatet som slett ikke ønsker masse innblanding fra oss foreldre . . . Vi føler oss ofte som et hår i suppa fordi vi blir sannhets-vitner slett arbeid. Det vil si, sannhetsvitner på sett og vis, for etter hvert mister vi foreldre troverdighet når vi ser nok slett arbeid, og begynner å klage på det som skjer. . . . Dette skjer gradvis, men blir ganske så tydelig etter som tida går og vi foreldre klager litt for ofte. Da trår teknikker inn for å få oss ut av ansvarsgruppa.

Den narkomane blir da ofte forsøkt manipulert til å forstå at vi foreldre ikke bør være så tett inn i hans liv, og at alt blir enklere uten oss i gruppa. Noen som har erfart det samme som oss? En skremmende opplevelse. Vi er mer enn enige i at vår sønn og vi har altfor tett kontakt og at vi trenger å bli fritatt for ansvar for hans liv, men da må vi vite at hjelpeapparatet er der for å hjelpe ham, ikke for at de så i neste omgang forklarer ham at nå må han ta grep om eget liv. Det kan han nemlig ikke. Ikke enda iallefall. Men den biten blir mye lettere å få til for hjelpeapparatet når vi distanserer oss litt i perioder der nok er nok av å møte veggen. Da står plutselig brukeren helt alene mot de som skal være hans hjelpere og blir kjørt knallhardt i forhold til å ta ansvar. Deres forpliktelser for å støtte opp blir bagatellisert, og i stedet for å backe ham opp skjer da ofte det at han blir psyket ut og raser rett utpå. Så må vi manne oss opp til å gå inn på nytt og kjempe de samme kampene der alt vi før har klart å få gjennomført er tilbake til start.

Trist og svært frustrerende.

Realiteten er nemlig at svært mange narkomane og andre brukere som trenger ansvarsgruppe ber om det fordi de ikke kan ta ansvar for eget liv. Det skal ansvarsgruppen hjelpe til med så de gradvis kan ta tilbake styring over livet sitt. Men med små skritt, og langsomt tempo. Og ikke minst – med god støtte fra ansvarsgruppa.

Alt dette skriver jeg for å forklare frustrasjonen som oppsto når vår sønn var i en fase der han hadde startet på metadon-behandling, livet så lovende ut, men han slet med rus-sug. . . . Livet var innholdsløst, og vi så tydelig farene for at dette kunne gå galt. Selv snakket han åpent hele veien med sin konsulent i LAR som han hadde god tone til, men ingen gikk noe inn på hva som burde gjøres for å prøve å aktivisere ham og stoppe tanke-kjøret hans. Psykolog som vi snakket om i denne tida sa ruskonsulenten han måtte vente med til han var kommet lengre i behandlingen, ellers ble det for mye til ham. (eller for mye å gripe fatt i for ruskonsulenten?.

Hmmm . . . jaja, så langt kom han aldri.

Kjæresten og han begynte å få problemer, og fremtida så straks mye svartere ut. Rus-sug kunne døyves noe når han var i et forhold, men med problemer der så virket det skummelt.

Så plutselig var sprekken der. Han innrømte med en gang, både til oss og konsulenten på LAR. Skuffelsen var stor selvom vi visste det nesten “hørte med” for de fleste. Nå fryktet vi fremtida igjen. Han mente selv at dette skulle gå bra, men vi følte motivasjonen var svekket av at forholdet skurret.

Mye krangel fulgte, og humøret sank mer og mer. . . vi slet med å prøve å motivere ham men fant ingen gulrøtter som funket. I tillegg var vi utslitte. Vi fikk aldri hvile. Hele denne tida hadde vi masse telefoner og styr for å prøve å rydde i alt av etterslep som dukket opp. Regnings-krav an mass. Bare på en dag dukket 3 kjempe-regninger opp som vi trodde var frosset i lang tid. Bare en slik hendelse var nok til at han gikk totalt i kjelleren, og likeså vi. Når vi prøvde få ruskonsulent til å gripe fatt i det så fikk vi høre at det var ikke oppfølging sin bit. Dermed falt det på oss – som vanlig. Dager gikk til telefoner for å få ordninger om oppdeling av regninger. Noe betalte vi, litt klarte han selv, og andre regninger fikk vi frosset pga liten betalingsevne. Et trenings-studio droppet til og med kravet da vi forklarte situasjonen. Mange ok folk snakket vi med da, men hjelpeapparatet glimret med sitt fravær. Alle disse problemene tappet oss totalt så vi ikke hadde krefter til å være der og støtte vår sønn slik vi ønsket. Det ble heller mye sure miner og oppgitthet enkelte dager fra oss også fordi vi bare var så utkjørt. Dette hadde jo vart i mange år, og alltid var det vi som måtte rydde pga at det aldri var lagt planer for fremtida. Institusjonene skryter så flott av at de er dyktige på å hjelpe ungdommene til gode ordninger i forhold til økonomi etc. så tida etterpå blir bedre. Det er noe vi ikke har sett mye til. Vi har alltid måtte rydde i etterkant da gjelda har økt hver periode i institusjon.

Det ender bestandig med at vi foreldre må foreta brannslukking i ettertid.

Hvor er de offentlig ansatte som har betalt for å gjøre en jobb i forhold til sine brukere?

Som regel temmelig fraværende slik vi har sett i forhold til vår sønn.

Det ble mer sidebruk på vår sønn. Nå var han deprimert og mistet den selvfølelsen han hadde bygget opp på disse månedene hvor han hadde mestret livet noenlunde og hadde vært litt sosial ikke minst.

Et vanskelig forhold var han ikke kar om å ta nå.

LAR ville ha ham på institusjon for å sikre progresjon i metadon-behandlingen, men han takket nei. Han torde ikke for da visste han at kjæresten ville slå opp. Han måtte ha noen som var der i livet hans utenom oss. Til slutt godtok han en avrusing for å få fortsette metadon-behandlingen. Han dro motløs inn, og vi følte at her var det ikke bra odds for å klare gjennomføre. Ganske riktig. Da han snakket med kjæresten 2 døgn senere truet hun med å slå opp, og han skrev seg ut på flekken.

Samme kveld slo hun opp uansett.

Tilbake satt en knust ungdom som angret å ha skrevet seg ut. Vi ringte institusjonen og lurte på om han fikk komme tilbake da han ikke hadde ruset seg enda, men svaret var nei. Det var ingen rutine på å ta inn noen på kvelden.

Dagen etter var han ikke motivert. Han klarte seg 3 dager uten rus, men da var plassen ikke ledig.

Han var så deprimert at vi nesten ikke klarte å være sint på ham en gang. Han hadde en enorm skyldfølelse i forhold til oss og følte han var totalt verdiløs. Vi fikk ham inn på en avrusings-plass som Overdoseteamet henviser til. Der hadde han trivdes før, og vi krysset fingre, men . . han var så i kjelleren at han klarte ikke gjennomføre der heller. 3 dager så var han ut igjen.

LAR var nå svært negative til ham. Han var useriøs sa de. Det mente ikke vi. Han hadde bevist at han var rusfri de første dagene etter han skrev seg ut første gang, noe urin-prøvene viste, da var han ikke så useriøs som de sa. Det mente vi beviste at det handlet om kjærlighetssorg, ikke entydig rus-sug. Han var så syk hver gang han skrev seg inn til avrusing, at det var trist å se hvor hardt han prøvde. Enda en runde fulgte på institusjonen han skrev seg ut fra først, men han måtte gi opp. Hans tapre forsøk som vi foreldre så ble avfeid som tull. Dette på tross av at han aldri ruset seg frisk fra abstinenser før han skrev seg inn igjen som de fleste gjør. Det er vanlig å vente til kroppen tar seg igjen før en legger seg inn for nytt forsøk. Dette hadde vi imidlertid svært motstridende opplevelse av. Vi så en sønn som prøvde alt han kunne, men feilet. Det gjorde ikke de.

Vi fikk nå en dårlig tone til LAR i og med at vi mente den dårlige oppfølgingen fra ruskonsulent i kommunen, og manglende innhold i livet, rus-sug fra dag 1, i tillegg til kjærlighetssorg nå, det var noe han hadde vært åpen på hele tida og burde fått noen tilbud for å avhjelpe lenge før.                                                  

Påsken sto for døra, og ansvarsgruppemøte skulle være like etter påske. Jeg hadde fler ganger tatt opp at det var altfor lang tid mellom disse møtene uten å få respons. Nå kom sjokket.

Ruskonsulenten ringte og sa at junior hadde skrevet seg ut av LAR da han var på sitt ukentlige møte, og måtte starte nedtrapping. Jeg ble helt fortvilt og sa dette var feil, de kunne ikke starte nedtrapping rett før påske når det skulle være ansvarsgruppemøte rett etter påsken. De visste hvor sårbare narkomane er i høytider om ikke dette skulle skje i tillegg. Ingenting nyttet uansett hvor mye jeg ba og kjempet. De påsto han hadde skrevet seg ut frivillig, vi mente de hadde manipulert ham i en svært sårbar fase i livet der det var en ekstrem stor fare for overdose eller selvmord. Det sa vi rett ut. Selv var han så fortvilt at han klarte ikke å redegjøre for hvorfor han skrev under. Han følte seg så mislykket og deprimert at ingenting betydde noe. Da urinprøve viste sidebruk ble det i tillegg en uforsvarlig tøff nedtrapping på metadonen (som skal være mye verre å komme seg av enn heroin). Påsken ble et mareritt der vi hadde ham med på landet og strevde det vi kunne for å gi ham livsgnist.

Midt i påsken kom budskapet om at en av hans aller beste venninner i miljøet var død i overdose. 18 år gammel, den dagen han fikk vite det glemmer jeg aldri. En nydelig solskinnsdag der jeg og han satt på trappa da telefonen kom og vi fikk sjokk-nyheten. Jeg skalv så jeg ristet hele dagen mens tårene bare rant i en stum gråt – hele dagen. Jeg klarte ikke holde verken ben eller fingre i ro uansett hvor mye jeg prøvde, og han bare gråt og forbannet ham som satte skuddet på henne der hun døde – han forbannet livet som tok fra ham alle vennene hans, og han forbannet LAR og alle som ikke ville gi folk som ham og henne en sjanse til et verdig liv.                                                  

Det ble ei tøff påske, men han overlevde. . . . .

Midt oppi dette fikk vi også en annen sjokkerende hendelse i nær familie om noe som holdt på å ende helt galt, og vi følte nå at det måtte hvile en forbannelse over oss.

Ansvarsgruppemøtet fant sted, men nå kalte de det et utskrivingsmøte. Nytt sjokk. Overlegen på LAR var til stede, og hun tok ordet og begynte en lang avhandling om hva som hadde ført frem til situasjonen der han skrev seg ut som hun sa. Jeg protesterte tidlig og sa at dette skulle aldri blitt en utskriving før ansvarsgruppa var samlet så vi kanskje kunne funnet løsninger sammen. Hun ga meg bare isblikk og fortsatte sin utredning, tida gikk og jeg visste at vi hadde ingen mulighet til å samle disse rundt bordet på lenge, og hva nå??? Til slutt var jeg så fortvilt at jeg reiste meg og ba henne rett og slett om å forlate rommet så vi fikk diskutere tiltak som kunne settes inn fremover når fortida ikke var noe å diskutere for å gjøre om utskrivingen. Det sjokket som fulgte i rommet var merkbart. Men jeg var så sint, at hun reiste seg samlet papirene og gikk ut nærmest i sjokk tror jeg. Det tror jeg vår sønn har fått lide for i ettertid. En farlig beskyldning kanskje som jeg en gang begynte å lure på om jeg tok feil i, men . . . alt tyder likevel på at det må være slik – mye har nemlig skjedd i ettertid. Masse som ikke burde ha skjedd slik vi ser det. . . men det får komme i neste runde. Det tar på å gå inn i fortida. Jeg har nå kommet til tida etter påsken 2007, og jeg kjenner bitterheten siger innover meg når jeg tenker på den urettferdigheten vår sønn og vi mener vi har blitt møtt med i etterkant. Norge er et lite land, og fagmiljøet er også lite og kollegialt.

Mange deler er utelatt her på tross av at jeg skriver detaljert, men når en lever med rusen så tett på seg er et døgn på 24 timer ofte uendelig langt.

Bare ett døgn kunne vært nok til å fylle ei bok på det verste. . . . . . og det meste ville ikke blitt hyggelig lesestoff.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Puh!!! Gjesteboka på plass i bloggen min. Velkommen skal dere være. Tenk at ei halvgammel kjerring som meg klarte å installere den.

RSS-feedere ble lagt til igår, så nå er jeg bare spent på om alt funker slik som mitt slitne hode tror det skal gjøre.

Nå er det så mye utfordringer i forhold til data-nyvinninger at her er det bare å kaste seg utpå om en ikke skal sakke totalt akterut.

Noen som kjenner seg igjen i det å føle teknologien utfordrende??? Men så utrolig herlig når vi klarer å tilegne oss noe nytt. Du verden.

 Tusen takk til deg som ga meg hjelp Zinna. http://www.vgb.no/32747

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Djevel på jord Kong Heroin – men for noen så god

Der han driver og suger ut menneskeblod

Ofre er slaver for livet i rusens klør

Mors og fars hjerter  - for evig blør

Kong Heroin hvilket rike ser du som ditt

Har absolutt hele jordkloden nå ditt eie blitt

De henger der ofrene hekta for livet på stoff

Hvorfor straffes i tillegg når lindring kan gis til sinn og til kropp

Land etter land har tapt dette slaget

Norske narkomane er de som verst blir plaget

Nordmenn skal være så fantastisk bra

Hvor i alle dager har dette kommet fra

Våkn opp se rundt deg til andre land

Bjarne Håkon Hanssen vis deg som en mann

Ta ansvar la narkomane få mye bedre kår

Som det nå er de sliter for livet med grusomme sår

Illegal dop er no innmari dritt

Sørg for at Norge for det snart blir fritt

Med legalisering den synlige rusen fjernes vil

Bort med skudd på Plata og bakmenns dystre spill

Prostitusjon og rus kan bli en saga blott

Om det nå bevilges en skikkelig pott

Kun lovlige former kan gi oss ro

Gi oss nå snart en fremtid i tro

Store ressurser går tapt hvert år med så mange som dør

Hvorfor la det skure og gå slik det alltid var før

Grep kan tas om endring virkelig er din visjon

Nå er det opp til deg hvis det da ikke kun er fiksjon

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg kjente hvor godt det var å komme bort på tur. For hver ti-mil vi kjørte kjente jeg det som om jeg pustet lettere.
Igjen var det som om distanse fjernet noe av problemene og angsten.
Min ukjente rom-makker som kom fra Vestlandet var heldigvis ei alle tiders dame, og vi fant tonen fra første stund. Turen var krevende da vi skulle helt til Litauen fra Trondheim, og det ble mye langkjøring. Telefoner og sms ble det masse av for å oppdatere om situasjonen, det var ikke fritt for at angsten grep meg de gangene junior ringte, men . . det ble ikke de store krisene selv om det hele tida er skjær i sjøen rundt ham.

På vei til barnehjemmet stoppet vi på Korshøyden. Et fantastisk skue selv for meg som ikke er religiøs. På tross av denne mangelen på tro så var følelsen der helt andektig. Jeg tror aldri jeg har følt en slik stemning som det jeg opplevde der. Må bare tilstå at jeg for sikkerhets skyld kjøpte et lite kors og la fra meg med noen fortvilte tanker for juniors og hans gruppes liv.
Dobbeltmoral uten tvil, men noe sa meg at jeg har jo ikke fasit-svaret på alt. Så hvorfor ikke. Jeg skadet vel ingen med det iallefall selvom fornuften sier meg at Gud ikke fins. Helgardering liksom. Det virker vel kun om en tror. . . ser det ut til.

Da vi kom til Litauen og barnehjemmet var nervene mine i høyspenn.
Neste dag skulle junior hjem og starte på metadon etter at alle prøver var tatt.
Det tok på å tenke tanken at han skulle inn i livslang medisinering som det så fint heter i en alder av knappe 25 år . . . . derfor var jeg enda mer overfølsom enn det jeg er til vanlig da vi skulle møte barna.
Jeg kjente virkelig jeg var på sammenbruddets rand og det gjorde meg panisk i denne settingen der jeg ikke hadde noen av mine rundt meg.
Jeg som gråter for ingenting skulle nå møte en mengde foreldreløse barn stuet sammen i en stor institusjon.                                      
Jeg grudde så jeg nesten begynte å hyperventilere (borsett fra at jeg ikke visste hva hyperventilering var enda da). Da jeg så tårer i øynene på noen av de andre mer garvete på bussen da barna kom springende mot bussen var det gjort.
I full fart måtte jeg ta 2 nervetabletter (noe jeg hater å ta, men må ha på lur).
Ikke spesielt moro ettersom jeg ikke kjente de andre særlig godt der.
Jeg hadde riktignok allerede varslet min romkamerat om situasjonen (og hun var heldigvis av den varme støttende sorten).
Leder i foreningen var også klar over hva jeg slet med før turen og hadde insistert på å ha meg med uansett.

Omsider kom jeg meg ut av bussen, og ei jente på 11 år kom og holdt meg forsiktig i hånda etter jeg hadde hilst på noen av dem. Akkurat der og da var jeg glad vi ikke hadde språk å kommunisere med for da ville jeg ikke klart å si noe uten å gråte. Hun het Kristine og fulgte meg rundt overalt. Da vi kom inn og skulle dele ut de gavene vi hadde med ble det helt Texas. Leder i foreningen insisterte på at jeg skulle gi selv noe av det jeg hadde kjøpt med som skulle gis med en gang. Det meste skulle lagres og fordeles etter hvert, men jeg hadde en hel sekk fylt med armbåndsur til alle, og mosomme penner og diverse aktuelt som jeg hadde kjøpt på nettauksjon i tilegg til masse som var med i lasten. Ikke hadde jeg forestilt meg at de nærmest skulle storme meg for å sikre seg ur eller bytte til en annen modell etc. Et bilde tatt da viser meg rød som en hummer og slett ikke smilende og snill på bildet. Jeg ser kjempe-bekymret og nærmest sint ut der jeg står i min fortvilelse og ikke har mulighet å strukturere noe. He, he. . . litt moro minne, men der og da var det helt grufullt. Var så redd at noen ikke fikk noe og andre fler. Ungene sprang som bare det da bussen skulle tømmes. Alt ble lagret og innelåst. Flere tonn med klær og utstyr som skulle fordeles i området i tillegg til på barnehjemmet.
Dumt at det ikke ble organisert derfra, men . . . 

Et  ektepar som drev bakeri/konditori var med fra Stjørdal, og de hadde med en fantastisk stor sjokoladekake dekorert med seigmenn, norske flagg og diverse – den gjorde stor lykke. I tillegg tryllet de frem masse boller og brød.
Vi fikk gå på omvisning og se rommene. Det var ganske bra forhold der bortsett fra toalett og baderom som luktet så ille at jeg snudde i døra. Urin-stank lang vei.
De som hadde reist dit over lang tid forklarte hvor bra det var nå i forhold til før. Saler med senger redd så stramt som om det var i forsvaret, ingenting pynt eller leker, alt var i skap og skuffer. Det var svært upersonlig – trist var nok ordet, men det var det jo også i Norge inntil ganske fersk fortid. Barna så iallefall rene og velkledde ut heldigvis.
Det ble likevel en heller traumatisk opplevelse mest fordi jeg var så psykisk kjørt på forhånd, så da vi roet ned i huset vi leide like ved barnehjemmet om kvelden var jeg glad det ble en lett og munter stemning. Det trengtes.
Noen fra ledelsen kom med mat og vodka, og det ble en riktig så lystig kveld der.

Neste dag lå tungsinnet over meg for fullt. Det at junior skulle starte på metadon tynget meg så utrolig. Det ble mange telefoner og sms begge veier den dagen, og jeg klarte faktisk ikke å bli med på omvisning på skolen der som de fleste ble med på av den grunn. Men – på kvelden var jeg over det verste, og neste dag startet hjemturen.
Nå fikk jeg influensa – påkjenningene tok sikkert på sammen med klima-skifte hele tida på turen. Det ble en tøff hjemtur der feberen trolig var temmelig høy, så jeg syntes synd på min gode venninne som delte rom med meg. Fantastisk nok – hun klaget ikke en gang.

Vel hjemme var det en flott ungdom som møtte meg. Han så og hørtes utrolig godt ut. Som en drøm å få tilbake sønnen sin på den måten.
Men – han slet uansett med rus-sug fra dag 1 som han sa. Han skulle jo trappes gradvis opp på metadon til han sto på en fast kvote. Deretter skulle det tas ny serumsprøve etter 6 uker tror jeg det var for å se om han hadde rett dosering. Dette skremte oss fordi vi tydelig så han slet og han snakket også om det til konsulenten på LAR. Det bekymret meg også at han ikke fikk oppfølging. Det var ingenting innhold i livet hans bortsett fra å dra på apoteket og få utlevert metadon, og å levere urinprøver 3 ganger i uka noe som var like strevsomt hver gang selv om de var veldig ok på farmakologen.
Han var fortsatt mye sammen oss, men begynte etter hvert å dra på kafe sammen en gjeng metadon-brukere. Etter hvert ble det sjeldnere, som han sa – det blir mest klager og negativ prat på alle. Ikke så spesielt oppbyggende.
Dermed trakk han seg ut heller derfra også.

Treningskortet han var lovt av Hjelpetjenesten så snart han begynte på metadon ble nå avslått. Stønaden var justert opp en smule i denne perioden, og de sa han kunne bruke tillegget på dette. Ikke sant – stønaden er jo så enorm for en som røyker og som nå trengte litt annet i livet for å henge med. . . . For en gangs skyld nektet vi å betale – vi håpet å nå gjennom med at dette var lovt ham og de kunne ikke hele tida kalkulere slik vi følte i at vi foreldre var der for ham.

Hans nye ruskonsulent var gravid, og selv om hun var hyggelig og dyktig på mange vis så hadde hun sjelden tid verken til å svare på sms, telefoner eller å arrangere møter. Akkurat slik han var vant det med forrige konsulent. Håpløst. Det trygge var en time i uka hos konsulenten på LAR. Det fungerte. Ellers ingenting om det ikke var i regi av oss.

Da ny serumsprøve ble tatt viste den at han var kraftig undermedisinert på metadon. På tross av det hadde han hatt rene prøver hele tida. Vi var veldig stolte av ham da vi hørte dette. Kvoten ble øket på, og han fungerte litt bedre.

Vi fikk litt større håp da han fant seg en kjæreste. Han ble glad og munter som folk flest er i den situasjonen. Det var bare så herlig å se ham slik igjen. . . 
Kjæresten hadde vært borti rus, men han påsto hun var ute av miljøet. 

Drømmene tok nå bolig i hodene våre om at alt skulle bli bra igjen. Kanskje det nå var vår og hans tur til å få et liv. . . . . . . . Drømmer må en ha.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi ble sittende  med junior på fanget på 2 rom og kjøkken etter at han ble "tvangs-sendt" fra kommunen han var registrert i.
Fortvilelsen over den håpløse situasjonen var total.
Han var fortvilt på egne og våre vegne.
Nå ble det mange biter å gripe fatt i. Bolig hastet. Han hadde masse gjeld som det ikke var gjort noe med mens han var i institusjonen – nå ble det vi som også fikk ta tak i det som alle hadde sagt han kom til å få hjelp til å ordne med når han var i institusjon. Akkurat den biten hadde vi derfor latt hvile i den tida han var bort – dessvere. En bør ikke stole på slikt. Han ville inn i LAR, og håpet å videreføre prosessen fra forrige kommune. I tillegg visste jeg at det som hadde skjedd i forhold til måten han var behandlet på der ikke skulle få gå upåaktet hen.
Slik går det ikke an å behandle mennesker selv om de er narkomane.

Junior følte seg totalt mislykket, og håpet å komme inn i LAR raskest mulig. Prosessen var igang der han kom fra, men nå fikk vi for det første høre at ny prosess måtte startes i LAR Midt ettersom det ikke var kommet langt nok på forrige boplass. Sukk . . . Jeg startet med å forsere prosessen med å tilby meg å innhente en del av opplysningene som kunne finnes på ham rundt i de forskjellige instansene. Det ble mange telefoner, mailer og brev.

Bolig – det ble et kapittel for seg. Etter all motgangen i forkant – han hadde aldri tidligere fått kommunal bolig. Nå regnet jeg med at det måtte ordne seg. Vi kunne ikke ha en narkoman sønn boende sammen oss i en så liten leilighet. Han måtte jo ligge på stua, han la seg tidlig i den tida, og sto opp sent. Det var jo ingenting å være opp for i hans situasjon. Prøvde sikkert å sove seg bort fra virkeligheten mest mulige.
Vi følte oss som fanger i eget hjem. Ingen frihet til å gjøe noe. I denne fasen brukte jeg å hente avisa tidlig, og sette meg på badet og lese avisa.
Jeg var morgenfugl, men grudde som regel til junior våknet.
Han var så deprimert at det var best så lenge han sov.

Jeg ringte boligkontoret etter at han selv hadde vært der og fått høre han måtte regne med minst 10 mnd ventetid. Jeg mente han måtte prioriteres i denne situasjonen, og ringte i god tro for å presentere problemet. Det gikk ikke bra.
Jeg møtte på ei av de kvasseste heksene jeg har snakket med i Trondheim kommune, og det sier litt. Hun liret av seg noen standardfraser om at slik er det bare etc. 
Jeg strevde med å forklare vår situasjon som bare var umulig, og at han måtte få hjelp om vi ikke skulle gå til grunne. Da sa hun at jeg kunne skrive ned ei liste over private utleiere. Jeg svarte at hans gruppe får ikke bolig på leiemarkedet, og det vet du godt. Svaret var "Vil du ha lista med tlf.nr eller vil du ikke"? Jeg skrev, og underveis stoppet jeg henne noen ganger for å si at dette kan ikke stemme – de vil aldri leie ut til sosialklienter, langt mindre til narkomane sosialklienter. Det var is i stemmen hennes da hun ba meg om å skrive eller la være. Selv Falkenborg studentby hadde hun på lista. Hun var så arrogant og direkte ufin i telefonen at det endte med at jeg knakk sammen totalt. Jeg ringte 3 av utleierne da jeg hentet meg inn, og så ga jeg opp. Det nyttet ikke. . . . Samme kveld dro vi på landstedet vårt med junior for å få pustet friere.
Den kvelden fikk jeg sammenbrudd – jeg lå og hylte i krampegråt i flere timer mens mannen min og junior desperat prøvde å nå inn til meg uten hell.
Legevakt ble tilkalt, og 2 sprøyter måtte til for å roe meg. Jeg husker at jeg registrerte fortvilelsen til junior – han var faktisk flinkere til å forklare situasjonen til legevakten enn min fortvilte mann. Og jeg registrerte kulden i stemmen til legevakten som tydelig fordømte vår sønn som var skyld i dette.
Jeg klarte ikke å uttrykke noe, men jeg registrerte merkelig nok, og selv da syntes jeg synd på ham mens jeg var helt hinsides i gråt.
Det var ikke hans skyld – det var en offentlig ansatt for mye som hadde brukt hersketeknikker mot en som var langt nok nede fra før.    
Det var nær på det ble innleggelse, men som legevakten sa – hun vil jo bare bli utskrevet imorgen, så det er vel ikke stor vits i det. Men – dere må kontakte fastlegen hurtigst mulig for hjelp. Vel – det ble tøft å klatre seg opp til å kjempe igjen, men jeg klarte det.

Min mann som ikke pleier å være så god på slike telefoner tok nå over og ringte til kredittselskap og kreditorer for å finne løsninger. Junior klarte noe selv, og de fikk ordninger på en del av gjelden som var. Glad var jeg for å slippe noe av det som måtte ordnes.

Nå gikk jeg igang med å klage inn leder i kommunen junior ble tvangssendt fra for den behandlingen han hadde vist junior, og den ufine måten han hadde svart på i telefon. På fylkesmannens kontor var de svært behjelpelig, og sa klart fra at det var ikke riktig prosedyre som var fulgt når vår sønn hadde meldt flytting dit før han ble uten bosted. De ga mange gode råd, klagen ble sendt, og den vant frem. Det hadde kun en prinsipiell betydning i og med at junior ikke så seg råd for å dra tilbake dit lengre, men jeg håpet at det kunne føre til at vedkommende leder tenkte seg om neste gang han hadde en fortvilt narkoman der eller noens pårørende på telefonen.

Under over alle undere – junior klarte å skaffe seg hybel ved at vi ringte rundt for ham, krysset fingre for at ingen ville spørre for vanskelige spørsmål, og faren kjørte ham rundt på visninger. Da han fikk en veldig ok hybel-leilighet var både vi og han kjempeglade. Depositum måtte vi selv betale da kommunen nektet å betale for dette.
Husverten ville ha depositum på konto, og om junior skulle sagt at kommunen garanterte for depositum ville han ikke fått denne leiligheten heller.
Vi hjalp ham i hus og kjøpte masse brukte møbler og noe nytt.
Han fikk et lite tilskudd, men langt fra nok til å dekke det nødvendigste. Det ble også en tøff runde for å få dekt husleie da det var litt over det som var godtatt for enslige. Etter mye om og men gikk det gjennom. Aldri uten kamp.

Nå hadde jeg kjempet meg opp litt igjen, og fant tida inne til å ta fatt på lista over utleiere som hun på boligkontoret hadde tvunget på meg. Nå skulle jeg til bunns i dette om noen på lista var aktuelle. Flere av juniors venner hadde nemlig også fått denne lista, og det skurret lang vei. Når en er så satt ut og i ei så svak gruppe så skal de ikke traumatiseres ytterligere ved å kaste vekk tid, energi og masse penger på telefoner til fiktive utleiere.
Som sagt så gjort. Jeg laget meg ei liste der jeg krysset av for hva som ble sagt av utleierne. Det var litt av hvert, bare en svarte at det var ok å stå på lista men at det ikke var noe ledig. De aller fleste var rasende mot kommunen som fortsatte å gi ut denne lista på tross av at de hadde bedt om å bli slettet fra den. Noen var svært forståelsesfulle for situasjonen (jeg sa kun jeg var mor til en sosialklient – det er jo umulig å oppgi at en ringer for sin narkomane sønn som er sosialklient) men de hadde ingen heldige erfaringer med verken sosialklienter eller for å ikke snakke om å få husleia fra kommunen. Det var mange skrekk-historier å høre også i så måte. Da jeg var ferdig ba jeg om møte med en leder i Trondheim kommune som er en av de absolutt bedre, og dro dit sammen en venninne i samme situasjon for å presentere hvordan pårørende og narkomane blir møtt av offentlig etat. Det ble et veldig ok møte, og han lovte iallefall å se på denne lista og sørge for endret praksis. Jeg har aldri senere orket å sjekke om den eksisterer, jeg får håpe han holdt ord.

Junior gikk nå inn i en bedre fase. Han hadde kommet inn til sin tidligere fastlege, og hadde ventekvote mens søknaden til LAR skulle behandles. Livet gikk litt lettere, men det var ikke noe godt liv. Stadig døde noen av hans venner, stadig skjedde dramatiske ting rundt ham, og stadig kom det til noe som ødela rehabiliteringen. Men  – på nytt begynte vi å føle en smule håp – kanskje metadon ble redningen for ham nå som alt annet var prøvd før? Samarbeidet med LAR startet bra, det grundige forarbeidet jeg selv hadde gjort med å finne dokumentasjon på hans "ruskarriere" gjorde at søknaden ble godtatt på tross av at han enda ikke hadde fylt 25 år. De andre kravene ble innfridd. Junior var veldig talefør og ok på møtene, og opparbeidet troverdighet i denne tida. Samarbeidet med kommunen var den verste  biten, ruskonsulenten skulle slutte snart, og ingenting som var lovt av oppfølging ble holdt. Men – LAR var den ok biten der og da.K onsulenten junior fikk hos LAR var på samme alder som ham selv, og var en veldig trivelig ung dame som hadde nok bein i nesa til å takle ham, og det virket som de trivdes sammen.  Tida gikk mot avrusing, og junior skulle til Vestmo. Det var snakket tidligere om at han skulle følges nedover med fly. Han har flyskrekk, og hadde sosial angst periodevis. Han grudde skikkelig. Da tida nesten var der ringte jeg for sikkerhets skyld ruskonsulenten for å høre at turen var ordnet. Men nå nei – han skulle bestille billett selv, og dessverre – hun kunne ikke bli med. Nå var det så kort tid igjen at vi ikke fikk mulighet å bli med ham. Han var deprimert igjen, grudde for alt, og nå dette på toppen like før. Ikke nok med at han skulle bestille selv, han skulle dra selv fra flyplass med buss til institusjonen. Dvs han skulle ha penger til å forskuttere iallefall bussen (flybilletten ble etter mye frem og tilbake ordnet, men ikke uten krig). Nå måtte han også passe seg så han ikke falt for fristelsen til å ruse seg en siste gang underveis. Det er ikke uvanlig. Vi var svært skuffet over hvor lite planlagt alt var på nytt. Utrolig nok – junior kom seg av gårde, og frem til Vestmo uten problem. Gjett om vi pustet lettet ut.

Det gikk bra til neste dag. Da ringte han helt fortvilt og sa han bare måtte skrive seg ut. De krevde urinprøver med noen stående ved siden av for å sjekke – noe som han aldri klarte.
I Trondheim hadde han fått særordninger fordi han slet psykisk med dette og hadde gjort det i flere år. Dette var kjempet gjennom etter lang tid pga dette hadde ført til en sperre i forhold til behandling ofte. Nå var det ikke gitt beskjed videre fra LAR eller ruskonsulent – gudene vet – jeg troppet for første gang opp på LAR i sinne og sa hva jeg mente om den dårlige koordineringen og hva konsekvensene kan bli når slikt skjer. Det ble ordnet, men hva om han ikke hadde hatt foreldre i ryggen som sang ut? Skulle all denne tida og energien da vært brukt til ingen nytte?
Slike ganger skjer overdoser – det er jeg overbevist om. Det er tøft nok å komme til avrusing om ikke alt skal gjøres vanskeligst mulig.

Min mann og jeg hadde nå blitt med i en forening som drev med hjelpesendinger til Baltikum, Hviterussland og Ukraina, og klarte å finne noe givende som tok tankene litt bort fra rusproblemet. Det ga oss masse, og jeg ble helt hyper i forhold til å finne givere, samle inn og levere til lageret. Da junior fikk dato for avrusing hadde jeg meldt meg på min første hjelpesending, og valgte å bli med selvom jeg da skulle være borte når han kom til datoen for å hjem og starte på metadon. Skrekk og gru. . . . Men – jeg dro. Jeg kjente bare hun som var leder i foreningen av deltagerne, så jeg følte meg svært modig. Ikke fritt for at jeg grudde, men – jeg holdt på planen og dro til Litauen på busstur med hjelpesending til et barnehjem. . . . .

Det ble en opplevelse, og ikke bare enkelt i forhold til mine tanker som hele tida gikk hjem.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende